Stedets betydning fellesskap og tilhørighet

Barnehagen og dens pedagogiske praksis har alltid vært forankret i sitt nærmiljø og lokalsamfunn. Det kan synes selvsagt, men når noe er selvsagt har det ofte en tendens til å bli nedvurdert, skriver seniorrådgiver i Utdanningsforbundet, Jon Kaurel.

29.02.2024 av Jon Kaurel
Sist oppdatert: 29.02.2024

Selv om de fleste barnehager fortsatt har turdager, og på ulike måter lar barna utforske og bli kjent med sitt nærmiljø, har det over tid skjedd en endring i hvordan forholdet til kulturarv, nærmiljø og lokalsamfunn begrunnes og verdsettes i barnehagens styringsdokumenter.

Dette betyr selvsagt ikke at barnehagens forankring til nærmiljøet er mindre viktig i dag enn den var tidligere, men det innebærer en fare for at vi glemmer hvorfor, mens vi heller prioriterer andre ting.

I en tid der det utdanningspolitiske fokuset har blitt tiltakende fiksert mot barnehagens betydning for barnas senere fungering i arbeids- og samfunnsliv, rettes oppmerksomheten innover mot det individuelle barnets kompetanse- og ferdighetsutvikling. Dette følges gjerne av en idé om en form for universelt gitt barnehagekvalitet, der standardisering av den pedagogiske praksisen ses som virkemiddelet for å sikre alle barn de rette erfaringene før skolestart.

Barn orienterer seg mot sine nære omgivelser

Problemet er at en slik kvalitetsforståelse i ytterste konsekvens må anses som virkelighetsfjern, da den i liten grad tar høyde for hva barn faktisk orienterer seg mot som nye mennesker i verden. For barns oppmerksomhet rettes ikke i utgangspunktet innover, mot egen kunnskaps- og kompetanseutvikling. Fokuset er utadrettet. Behovet for å mestre, forstå og skape mening i den verden de er en del av, betyr at det er de nære omgivelsene som opptar dem.

Denne innsikten om barns utadrettethet er en del av kjernen i den barnehagepedagogiske fagtradisjonen, som alltid har tatt utgangspunkt i barnet der det befinner seg både fysisk og mentalt.

Barns erfaringer er kroppslige, de sanser med hele seg og orienterer seg i sine fysiske omgivelser. Tilstedeværelse – det å rent fysisk være til stede på helt konkrete steder – er med andre ord barnets utgangspunkt for å erfare, mestre og utvide sin livsverden. På denne måten kan det sies at barndommen finner sted – ikke forstått som at den kun forløper – men at den rent faktisk finner sitt sted der barn til enhver tid befinner seg og utforsker sine omgivelser.

Felles tilhørighet til stedet

Barndommen er altså stedbunden, og gjennom de siste 25 årene har den i økende grad funnet sitt sted i barnehagen. Men det at barnehagen nå har blitt samfunnets kanskje fremste barndomsare

na, betyr ikke at det bare er her barnas liv leves. De kommer til barnehagen med vidt forskjellige opplevelser, erfaringer og interesser. Barnehagen samler med andre ord barn med ulik bakgrunn, fra ulike bomiljøer, med ulike forutsetninger og ulik kulturell identitet. Og det er nettopp all denne ulikheten – det faktum at alle barn også befinner seg andre steder enn i barnehagen, og derfor lever ulike barndommer og møter barnehagen med ulikt utgangspunkt – som er grunnen til at det er så avgjørende at den pedagogiske praksisen forankres lokalt i barnehagens nærmiljø.

For det vi faktisk har felles, uavhengig av våre forskjeller, er stedet vi befinner oss på, som vi deler og som barnehagen derfor må bestrebe seg på å sikre at alle føler tilhørighet til.

Standarder mangler lokal forankring

Om dette stedet er tusenårseika i Horten, Tøyen torg i Oslo, stavkirka i Beiarn, togmuseet på Hamar eller de tre sverdene i fjellet i Harfsfjord, er av mindre betydning. Det viktige er at slike steder finnes, og at de ved å bli oppsøkt og brukt av stadig nye generasjoner i seg selv skaper tilhørighet fordi erfaringen med slike steder binder mennesker sammen i et større historisk fellesskap.

Paradoksalt nok virker ikke den politiske styringen av barnehagesektoren å vektlegge slike innsikter om stedets betydning for ulike menneskers fellesskap og tilhørighet. Snarere fremmes det mange steder en mer innovervendt individorientert pedagogisk praksis, som finner sin begrunnelse i at barns ulike utgangspunkt har avgjørende betydning for deres senere tilhørighet i storsamfunnet.

En konsekvens av dette har blitt at hvert enkelt barn må sikres den rette kompetanse- og ferdighetsutvikling, og at kvaliteten på barnehagens arbeid må kontrolleres ved hjelp av standardiserte metoder og verktøy. Men enhver form for standard, er per definisjon hevet over konteksten den brukes innenfor.

Standardiserte metoder og verktøy mangler med andre ord både lokal forankring og nødvendige tilpassinger til dem de brukes på. Fokuset dreies da i større grad mot hvor barnehagens praksis, eller det enkelte barns utvikling, befinner seg i forhold til standarden, og ikke mot det inkluderende fellesskapsprosjektet barnehagen er ment å være.

Å høre til er motsatsen til utenforskap

Dessverre er det lite som tyder på at en mer kontekstuavhengig, standardisert pedagogisk praksis, og økt vektlegging av individuell ferdighets- og kompetanseutvikling, har ført til mindre utenforskap i samfunnet. Samtidig er det vanskelig å tro at ikke større innsats rettet mot at alle skal føle tilhørighet til stedet sitt her og nå, også vil bidra til sterkere fellesskap og økt tilhørighet på sikt.

For det å høre til et sted, det å føle seg hjemme, er motsatsen til fremmedgjøring, ensomhet og utenforskap, og den lokale forankringen som preger den norske barnehagepedagogikkens fagtradisjon er helt avgjørende for at barn skal kunne inkluderes og delta i et større fellesskap.

Den lokale forankringens betydning for barnefelleskapet og det enkelte barns opplevelse av tilhørighet, uavhengig av sine forutsetninger og tidligere erfaringer, dreier seg grunnleggende sett om å ivareta alle barns rett til medvirkning. Det handler selvsagt om medvirkning i utformingen av det som finner sted i barnehagen, men også, og kanskje enda viktigere, må barns rett til medvirkning ses i sammenheng med deres utforsking av nærmiljøet og deltakelse i lokalsamfunnet.

For barn skal ikke kun få skape sine egne steder for tilhørighet, på innsiden av barnehagen. De må også få oppleve tilhørighet til det som ligger utenfor gjerdet, det som ikke er bare deres sted. Barnefellesskapet må med andre ord få komme til uttrykk, slik at barndommen i større grad også finner sted i lokalsamfunnet. For barn må få være synlig til stede som deltakere i og medskapere av sitt nærmiljø og lokalsamfunn, om de skal kunne få kjenne tilhørighet til dette som best kan betegnes som stedet vårt.

Jon Kaurel møter du også på gratis kveldsseminar i forbindelse med Barnehagedagen

Om forfatteren

Jon Kaurel er forfatter, doktorgradskandidat og ansatt som seniorrådgiver i Utdanningsforbundet.

Han har forfattet flere temanotat om utdanningspolitikk og vitenskapelige- og populærvitenskapelige artikler.

Den røde tråden i hans arbeid er pedagogiske grunnspørsmål, syn på barn og barndom og metodologiske debatter innen barnehageforskning.