- Vi trekker et lettelsens sukk!

Lokal kirkelig gravplassmyndighet er hovedregel i gravplassloven. Med denne forutsetningen er Kirkemøtets vedtak om status quo i organiseringsspørsmålet det beste som kunne skje gravplassektoren. Vi trekker et lettelsens sukk.

15.11.2023 av Bjarne Kjeldsen
Sist oppdatert: 15.11.2023

Samtidig viser prosessen frem mot høstens vedtak kritiske svakheter ved ansvarsfordelingen i lovverket. Og igjen viser rettssubjektet Den norske kirke, svak skjøtsel av sitt ansvar for helheten folkekirken utgjør. En helhet der gravplass i enkelte små fellesråd utgjør så mye som 60 prosent av økonomi og stillingsressurser.   

Takk til kirkemøtets medlemmer

Kirkemøtets medlemmer skal ha takk for at de lyttet til den brede kritikken Kirkerådets innstilling til vedtak utløste. Vi kunne risikere en struktur der ansvarsdelingen mellom geistlig ledelse og soknets daglige ledelse ble mer utydelig. Kirkemøtet 2022 fattet et vedtak der mye var uavklart. Hva var samledelse? Hva var innholdet i kirkefaglig ledelse? Hva med de praktiske fagene i fellesrådene? Hvilke faglige rammebetingelser krever deres yrkesutøvelse? Kirkerådets arbeid med avklaringer og utredning av en modell, tematiserte ikke spenninger som kunne oppstå mellom forvaltningen av gravplassansvaret og trossamfunnets oppgaver med en geistlig ledelse. En tjenesteordning for kirkeverger ville kunne binde daglig leder for de offentlige gravplasstjenestene til trossamfunnets nasjonale organer. For et kirkeråd som var opptatt av å sikre formålstjenlige rammebetingelser for ivaretakelsen av kirkelig gravplassmyndighet, ville et slikt forslag vært umulig. Det er soknet som har ansvar og oppgaver i gravplassloven. Ikke det sentrale rettssubjektet. Dersom det ikke er soknet som utformer kravene til gravplasstjenestenes daglige leder, svekkes instansen lovgiver har gitt oppdraget i en uakseptabel grad. Samtidig ville trossamfunnet fått en styrket kontroll. En situasjon som kunne bli uforenlig med lokal kirkelig gravplassmyndighet.

Gravplassektoren

Dessverre må vi konstatere at det lykkelige utfallet for gravplassektoren kommer på tross av Kirkemøtetets mangel på interesse for feltet. Man skal være veldig våken for å fange opp innlegg som berører hensyn til gravplassvirksomheten på Kirkemøtet. Den som leter i sakspapirene etter spor av gravplass, ender med å telle en håndfull ord, ikke med redegjørelser som gir reelt beslutningsgrunnlag. I gravplasslovens § 23 heter det: «Det organet som etter Kirkemøtets beslutning opptrer på soknets vegne i saker som gjelder drift og forvaltning av gravplasser, er lokal gravplassmyndighet etter denne loven». Her gis Kirkemøtet et viktig ansvar på vegne av hele befolkningen. Et ansvar det er vanskelig å si at tas på det alvoret gravferdstjenestenes betydning skulle tilsi. Så blir spørsmålet: Er det lovverkets plassering av ansvar eller Kirkemøtets forvaltning av det samme ansvaret som er mest kritikkverdig?

 

Det var to viktige grunner til at Fagforbundet var imot at lovverket la ansvaret for organisering av gravplassmyndigheten på Kirkemøtet. Den ene var at sårbarheten som følger de prinsipielle problemene ved dagens modell. Disse burde tilsi at lovgiver beholdt en hånd på rattet for å sikre en gjensidig og ryddig relasjon mellom lokalkirke og kommune. Den andre var faren for slike utfall som beskrevet ovenfor. Kirkerådet og Kirkemøtet har ikke noe historisk eierskap til feltet. Ikke noe fagmiljø som evner å løfte gravplass inn i det helhetlige bildet. Vi ser arbeidsform der det i svært liten grad trekkes reelle veksler på ekstern kompetanse.  Å kunne si «Hva var det vi sa» er ofte en tilfredsstillende idrett. I dette tilfellet er det bare trist. De offentlige gravplasstjenestene er for viktige for folk og lokalsamfunn.  

Risikobilde 

Lokalkirken synes i hovedsak å stå i oppgaven med høy grad av legitimitet, på tross av prinsipielle utfordringer. Så langt har kommunene i liten grad vist interesse for å overta gravplassområdet. Noen kommuner, som Stavanger, har tatt en vurdering om overtagelse, men konkludert med at dagens ordning fungerer godt. Heller ikke KS har kommet med tydelige initiativ om et generelt skifte, selv om deres overordnede politikk har pekt i retning kommunalisering av gravplassmyndigheten. Dette kan bety at friksjon mellom kirkelig forvaltning av gravplassansvaret og kommunenes rolle, først og fremst vil kunne føre til ønske om endring lokalt. Problemet er at en prosess drevet av enkeltkommuner vil kunne medføre flere følgekonsekvenser vi ikke fullt ut overskuer i dag. En er fellesrådenes endrede forutsetninger som folkekirkeorgan helhetlig sett. Særlig for små fellesråd vil en kommunalisering av gravplasstjenestene bety bortfall av størsteparten av budsjettet og ansatte. En annen er hvordan dette vil slå ut for ansatte på gravplassen når det gjelder muligheter for en stilling til å leve av og formålstjenlige faglige rammer rundt yrkesutøvelsen. Sist, men ikke minst, er det i dag et godt partssammensatt, yrkesfaglig samarbeid i sektoren. En spredt kommunalisering vil fragmentere sektoren og gjøre det vesentlig mer krevende å opprettholde et tilsvarende tilbud.

Men, altså. Vi trekker et lettelsens sukk. Det gikk ikke så galt for gravplassene som Kirkemøtet 2022 og kirkerådets innstilling kunne ha ført til. Men det var på tross av. Det sentrale rettssubjektets organer er nødt til å ta innover seg at dersom de ikke tar ansvar for og eierskap til gravplassområdet, så kan vi ende med en situasjon der utviklingen av gravplassektoren nasjonalt overlates til tilfeldighetene i en grad hverken befolkning, ansatte eller lokalkirken er tjent med. Og dersom det virkelig er slik at soknet er grunnenheten i Den norske kirke, så er vel heller ikke rettssubjektet Den norske kirke tjent med en slik utvikling?