Skaper overskrift i Stavanger Aftenblad

Nestleder, Marianne Hirzel, hadde i dag hovedinnlegg på markeringen av Stavanger sin markering av 8.mars. Du kan lese innlegget hennes her.

08.03.2022 av Marianne Hirzel
Sist oppdatert: 08.03.2022

I dag er det 8. mars og vi skriver år 2022. Vi er her i dag for å markere den internasjonale kvinnedagen!  

Det kan være greit å ta et lite tilbakeblikk og dvele litt ved de historiske rammene, som kvinnesakbevegelsen, og kvinnedagen har hatt.  

Selv om feminisme, som begrep, først kom i bruk rundt 1970 - og i Norge erstattet i stor grad, det eldre begrepet kvinnesak, så har det sine røtter helt tilbake til slutten av 1800-tallet, og begynnelsen av 1900-tallet, hvor Gina Krog, var en dominerende skikkelse for kvinnesaken i Norge. Det er altså over 120 år siden.  

Feminisme, er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikkpolitikk, og akademisk virksomhet, som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for alle - uavhengig av kjønn.   

Liberal feminismen, som har vært utbredt i Norge, ønsker ikke en revolusjonær, eller radikal omveltning av samfunnet, men de arbeider innenfor samfunnets rammer - for å oppnå sine mål.  

Når det gjelder kvinnedagens opphav, så var den første nasjonale kvinnedagen arrangert i USA i 1909. Året etter, ble det på en internasjonal kvinnekonferanse, vedtatt å ha en internasjonal kvinnedag – dere, det er 112 år siden.  

I 1948 ble FNs menneskerettigheter vedtatt. Der står det tydelig at det skal være likestilling - og diskriminering skal ikke forekomme. Det er 74 år siden menneskerettighetene ble vedtatt – men det viste seg at likestilling oppfattes svært forskjellig i ulike deler av verden. Mange så etter hvert et behov for å tydeliggjøre, hva det ville si i forhold til kvinner.   

Baserte på FNs erklæring om kvinners rettigheter fra 1967, ble FNs kvinnekonvensjon vedtatt i 1979. Den spesifiserer hva som egentlig, menes med likestilling og diskriminering, når det gjelder kvinner. Det er 42 år siden.  

Handler det om politisk vilje at vi ikke har kommet lenger? Jeg har ett eksempel på hvor fort endringer, egentlig kan skje – hvis den politiske viljen er til stedet.  

Jeg husker i 1988, når den første - såkalte røykeloven kom, med forbud mot røyking på enkelte steder. Det var ramaskrik, men det gikk seg egentlig ganske fort til - røykesoner ble laget og “ro og orden” ble gjenopprettet. Men i 2004 kom det kraftigere innstramming, som igjen skapte enorme bruduljer. Det ble varslet om utelivets død, som følge av det. På bare 16 år - 16 år, dere, så endret en innrøykt kultur seg drastisk. I dag er det er vel ikke en kjeft, som kunne tenke seg, å gå tilbake til sånn som det var før. Dere skal vite, at det var sterke krefter, som var enormt imot innføringen av røykeloven. Hva i all verden har dette å gjøre med 8.mars, tenker du kanskje? Jo, poenget mitt her er, at det var det en politisk vilje til å få gjort en endring - og til å iverksette tiltak. Med andre ord - politikere kan, hvis de vil!  

Vi har holdt på med kampen for kvinners rettigheter i mangfoldige tiår, men det er – dessverre, fortsatt behov for å markere at kampen for likestilling, fortsatt er en kamp for kvinners rettigheter - og det er en påminnelse om at vi ikke er i mål.     

Det er fortsatt langt igjen til diskriminering og forskjellsbehandling, på grunn av kjønn er avskaffet. Det er fortsatt mye ugjort for at kvinner og menn, skal ha samme rettigheter og muligheter.   

Det er fremdeles slik at kampen for likestilling handler om å bedre kvinners stilling - både i samfunnet og arbeidslivet. Og det er – utrolig nok i år 2022, en kamp som møter motstand - også i Norge.  

De som angriper grunnlaget for 8 mars. De som møter opp på parolemøter med forslag som undergraver kvinners kamp. De viderefører virkelig en arv som provoserer.   

Når de så møter politisk motstand og ikke vinner frem, da inntar de offerrollen - og erklærer kvinnedagen som et dødt prosjekt for liberale feminister. Jeg sier det bare – kvinnedagen er ikke et dødt prosjekt for liberale feminister! Dette er kampen for våre døtre, og deres døtre igjen – og kommende generasjoner av kvinner.  

Så, la oss stå sammen i kampen for å opprettholde den internasjonale kvinnedagen, og la oss bruke dagen til å markere kvinners kampsaker - og rettigheter!  

Om det er stemmerett, rett til utdanning og arbeid, rett til barnehageplass, eller selvbestemt abort, så hadde vi ikke kommet dit vi er i dag - om det ikke hadde vært for generasjoners kamp før oss for et likestilt samfunn.   

Det er gjennom kamp, gode politiske grep og reguleringer - at likestilling oppnås. Det oppnås ikke ved å la tilfeldighetene råde.  

En politikk, som ikke tar hensyn til at likestilling handler om noe mer enn diskriminering, gjør oss ikke mer likestilte. Vi må derfor ha en feministisk politikk i den enkelte kommune, i det enkelte fylket, og på nasjonalt nivå, for å lykkes. Det krever at vi involverer oss i politisk arbeid. Det krever at vi får det inn i partiprogram, og det krever at vi er delaktige på de arenaer, der politiske beslutninger fattes. Det krever politisk vilje!  

Dagens regjering må sørge for at FNs kvinnekonvensjon oppfylles.  

I store deler av verden undertrykkes kvinner og nektes grunnleggende menneskerettigheter, i et helt annet omfang enn hos oss. Det handler om ytterligheter. Det handler om tvangstrøyer i religionens navn - og det handler om fattigdom. Dette opprettholdes av systemer, som ikke har som mål å fremme verken demokrati, rettferdig fordeling, eller likestilling.   

Kvinner nektes skolegang, eiendomsrett, og de må bli i voldelige og nedverdigende forhold, for de har ingen forutsetning til å forsørge seg selv, eller sine barn.   

Kvinner utsettes for menneskehandel og tvinges til prostitusjon. Kvinner fengsles, tortureres og dømmes til døden, om de blir utsatt for vold og voldtekt, eller om de aborterer.  

Kvinner mangler helsetilbud, og hundretusener av kvinner dør årlig, i forbindelse med svangerskap og fødsel.  

I Europa har mange land merket pandemiens konsekvenser, i langt større grad enn oss. Der rammes kvinner dobbelt, ved at det kuttes i velferden – og dermed mister de arbeidsplassen sin. I tillegg står de uten det sikkerhetsnettet, som god velferd gir.  

Diskriminering og undertrykkelse av kvinner, er brudd på menneskerettighetene og det er brudd på kvinnekonvensjonen - og det hindrer utvikling og fred.   

Vi har de siste dagene, vært vitne til hvordan invasjonen, og krigen i Ukraina, fører til lidelse og død. Kvinner og barn jages på flukt. Sivile mål angripes, og hjem blir lagt i ruiner. Dette er fullstendig meningsløst! I Mariupol står de ovenfor en humanitær katastrofe – og den blir verre og verre for hver dag som går.  

8.mars handler ikke bare om å markere viktige kamper i Norge. Det betyr også å stå i solidaritet med våre søstre i andre land. For selv om forskjellsbehandling rammer kvinner i nærmest alle verdens land, rammes ofte de aller mest utsatte kvinnene hardest. 

Kvinnekamp trengs i hele verden og det er dette 8. mars handler om. Det handler om solidaritet på tvers av landegrenser, med alle verdens kvinner. 

Jeg håper vi nå vil se en politisk vilje til å få det til. En politisk vilje til å få det til i Norge, i Europa, og i verden. Det kan gjøres en forskjell - og det må starte nå! 

Gratulerer med dagen 

 

 

;
Hei, jeg heter Frøya. Hva kan jeg hjelpe med?