Frontfagsmodellen - et verktøy for et rettferdig samfunn

En forutsetning for et for et godt liv og et godt samfunn er at alle kan leve av lønna vår, der vi har små forskjeller mellom fattig og rik, hvor jobbene våre er trygge og at vi blir rettferdig og realt behandlet både i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

17.02.2022 av Geirmund Jor
Sist oppdatert: 18.02.2022

Vi vil også ha en bra levestandard og etterlate oss et samfunns- og arbeidsliv som er bærekraftig og trygt for de kommende generasjonene.  

Alle må kunne leve av lønna si  

Frontfaget har eksistert lenge, den ble utviklet på sekstitallet. Den knytter lønnsutviklinga vår til lønningene i den konkurranseutsatte industrien, og den knytter også lønna til alle oss sammen med hverandre.

Det betyr at ingen blir stående igjen «på perrongen» når lønnsoppgjøret kommer. Nesten alle blir med.

Nå vet vi at forskjellene øker også i Norge, at direktører bevilger seg sjøl og sine kompiser svimlende lønninger, det holder ikke. Alle må ta sin del av ansvaret for et rettferdig Norge. Vi vet at folk utnyttes og trues til å jobbe for sultelønn, praktisk talt uten rettigheter. 

Likevel er det alt i alt slik at de aller fleste nyter godt av frontfagsmodellen. Den der vårt fremste verktøy for å styre lønnsutviklinga i Norge, og betyr mye for at vi har fått det samfunnet vi har i dag, og som mange av oss er stolte av og glade for. Den forutsetter høy grad av organisering for å kunne fungere.   

En felles ramme for alle  

Dersom det blir bestemt at den konkurranseutsatte delen av industrien tåler et lønnsløft på, la oss si tre prosent, ja så blir det tre prosent som ramme for lønnsutviklinga til oss alle sammen. Da spiller det liten rolle om ordrebunken har vært tynn eller bedriftseieren har tapt på tvilsomme spekulasjoner. Ramma er på tre prosent.   

Nå hender seg selvsagt at bedrifter går konkurs, eller for den saks skyld går gnistrende bra. I begge tilfeller vil nok frontfaget kjennes urimelig. Konkurser er bare trist, det er ikke mer å si om det. Men det finnes et system for å utjevne ulikheter som oppstår når det går så det griner.   

I et eget utvalg sammensatt av partene i arbeidslivet, kalt teknisk beregningsutvalg, ser de på slike forhold, og om man ikke får uttelling umiddelbart, så dukker det opp i lønnsoppgjøret litt i etterkant. Dessuten har vi sterke fagforeninger som jobber for at de ansatte får sin del av «kaka»».   

Det er rom for justeringer  

Nå er det ikke slik at en ramme på tre prosent betyr at vi går opp tre prosent alle sammen. Det er en masse elementer som teller inn. Her dukker vi ikke ned i alle de beregningstekniske elementene i et lønnsoppgjør, men her regnes det inn seinvirkninger av lønnsoppgjøret året før, eventuelle justeringer som er gjort for grupper eller enkeltpersoner og en masse annet. Likevel; når det settes to streker under svaret ved oppgjørets slutt, så har vi gått opp, i dette eksempelet, mer eller mindre tre prosent, hele gjengen.   

Noen mener at frontfaget er urettferdig og at modellen fryser urettferdigheter som kunne vært retta opp i en alternativ modell der alle er sin egen lykkes smed, der hver enkelt yrkesgruppe kjører sin kampsak, uten hensyn til alle andre. En slik alternativ modell ville gitt en alles kamp mot alle som få hadde vært tjent med.   

Det er nemlig rikelig med rom for å rette opp urett og skjevheter innafor den frontfagsmodellen som vi har. Det er mange eksempler på at ulike yrkesgrupper har fått mer eller mindre velfortjente lønnsløft, uten at modellen har tatt skade av det. Men det rokker egentlig ikke vet det solidariske elementet i ordningen. Vi gjør det vi kan for at ingen skal bli stående igjen nederst i et samfunn der forskjellene øker dramatisk.   

Jeg klør ryggen din, om du klør min  

Modellen for lønnsregulering i Norge tjener oss alle, med noen unntak i begge ender av lønnsskalaen. De som utnyttes og de som har som mål i livet å berike seg på andre har nok ikke nytte av frontfaget.   

Men er det likevel slik at den jevne mann og kvinne tjener mer på at vi har dette systemet, enn de ville gjort med en annen måte å gjøre det på? Ja, mener Fagforbundet og vi har gode grunner til det.   

LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad har skrevet en rapport om frontfaget, rett nok for noen år siden, men mest trolig står vurderingene hans fortsatt ved lag. Han skrev (litt forkortet):   

«Dersom frontfagsmodellen forvitrer eller kollapser, viser empirisk og teoretisk forskning at Norge ville kunne oppleve høyere arbeidsledighet, mer ustabilitet, svekket konkurranseevne, større lønnsforskjeller og lavere produktivtetsvekst».   

Alle bør ha en jobb å gå til  

Akkurat i disse dager har vi en historisk høy arbeidsledighet. Mange av oss kjenner noen som har mista jobben og skjønner, i hvert fall delvis, hvor tungt det kan være.  I Norge har vi vært stolte av den lave ledigheten, og må komme tilbake dit.   

Historisk har den lave ledigheten mange grunner, en viktig grunn er at vi har et lavt konfliktnivå i Norge. Det høres kanskje rart ut at en forbundsleder sier det, men ingen av oss er tjent med mange streiker. Det svekker bedriftenes evne til å levere og dermed konkurranseevnen. I normale tider er det forholdsvis få norske bedrifter som går konkurs og folk har trygghet for at de har en jobb å gå til hver dag. En av mange forklaringer er, som alle skjønner jeg vil fram til, frontfaget. Et solidarisk og stabilt system for lønnsdannelse gir et mer stabilt arbeidsliv i Norge.  

Sterkere sammen  

Vi i Fagforbundet mener at det er veldig mange gode argumenter for å beholde frontfagsmodellen. Med støtte fra et velorganisert arbeidsliv med høy grad av organisering og med størst mulig tilslutning til denne modellen, vil vi kunne fortsette å ha det samfunnet vi ønsker oss, med mest mulig like vilkår for alle, trygghet for jobbene, en god lønnsvekst og trygge og gode arbeidsplasser.   

Fagforbundet støtter denne modellen, rett og slett fordi den tjener medlemmene våre på en god måte. 

;
Hei, jeg heter Frøya. Hva kan jeg hjelpe med?