Shatila - i voldens grep

En septemberdag i 1982: Israelske soldater omringer bydelen Sabra og flyktningleiren Shatila i Libanons hovedstad, Beirut. Mens israelerne holder vakt, rykker den libanesiske falangist-militsen inn, går fra hus til hus og dreper for fote. På natten sender israelerne opp lysraketter så massakren kan fortsette. I løpet av to dager, blir mellom 800 og 2000 palestinere drept her.

19.03.2018 av Hilde Kristin Bernhardsen, Palestina-ambassadør for Fagforbundet Troms
Sist oppdatert: 19.03.2018

- Beskytt oss!

Shatila i dag, mars 2018: Fra de solløse, trange gatene i Shatila, med strøm- og vannledninger som henger som konfetti over hodene våre, hører vi barn som roper i kor. Klare barnestemmer. De demonstrerer. Små barn som ønsker å si ifra at ingen familier skal ha våpen. At de ønsker å føle seg trygge og beskyttet.

De roper: "Beskytt våre liv, beskytt vår leir!"
 

De går med bilder av barn som har fått fedrene sine drep, og roper på vegne av barna på bildene: "Hvem har drept pappaen min?"
 

Sterke scener, brutal virkelighet. I de siste ukene har det vært flere kamper i den overbefolkede leiren der våpen brukes til å rydde opp i konflikter. Barn skal ikke vokse opp på denne måten, de skal ikke gå rundt og være redde for hvem som er den neste som kan bli drept. 

Flyktningleir midt i Beirut

Shatila i dag er fortsatt en flyktningleir. Et sted mange libanesere ikke vet om, selv om den ble opprettet allerede i 1949 og omtalt over hele verden etter massakrene i 1982. I dag bor det over 9000 registrerte palestinske flyktninger i leiren. Men her bor det også fattigfolk både fra Libanon og andre land. Medregnet de syriske flyktningene, anslås det at det nå bor opp mot 30 000 mennesker der. De som har det trangt fra før, har fått det enda trangere.

Den gang leiren ble etablert, ble det bygget toetasjes hus her. Det er ikke mer plass i de trange gatene, så nye generasjoner med flyktninger måtte bygge i høyden. Med dårlige materialer og manglende fundament. Resultatet er at bygninger raser sammen. Barn og voksne blir lemlestet for livet, og i verste fall drept. 

En annen fare er strømnettet som er sammenfiltret med vannledninger. Tjuvkoblinger krysser også mellom husene som et edderkoppnett og er ikke er sikret på noen måte. Strømnettet tar liv. Opptil flere hvert eneste år. I tillegg er leilighetene fuktige, kloakk- og avløpssystemet har gått ut på dato. Mange steder er det åpen kloakk.

Uten sol og uten håp?

Mens jeg går gjennom disse gatene, blant alle menneskeskjebnene her, tenker jeg på at sollyset aldri når ned til gatene og smugene her. Det er alltid skygge på grunn av de trange gatene og de høye, usikre husene. Bare noen få kvartaler unna, er det palmer, strand og Middelhavet. En annen verden. En utilgjengelig verden for flyktningene. 

Det er frustrasjon og uro her som i mange andre flyktningleirer. Men stemningen her er dystrere og mørkere enn andre leirer jeg har vært i. Libanesisk politi er aldri inne i leiren, her er det selvjustis eller lovløshet som gjelder. Velg selv. Men etter å ha vært overlatt til seg selv i snart 70 år, er det en ting de aldri glemmer: Hvor de kom fra. Hvor de hører hjemme. Det er Palestina, landet som ble okkupert av Israel, men som fortsatt er disse menneskenes opprinnelige hjem.

Vold avler vold?

Barna i Shatila, som gikk i demonstrasjonstog i dag, er den neste generasjon som kan vokse opp og tro at vold og våpen er løsningen, fordi de ikke lærer noe annet. Og hvorfor lærer de ikke noe annet? Fordi verdenssamfunnet ikke bryr seg, fordi USA kutter sin humanitære støtte til UNRWA, som må gå på sparebluss om dagen. Da ender også denne generasjonen opp med å bli så desperate at vold kan bli det eneste svaret de kjenner. Men det er ikke det de ønsker seg. 

Det var ikke mer vold barna ropte om i Shatilas gater i dag. Det var det motsatte: Ingen familier skal ha våpen. Beskytt våre liv. Beskytt vår leir.

De tror fortsatt på det gode. Og det kan vi hjelpe dem med. Vi kan bry oss. Gi oss fremtidshåp, sier barna som er fjerdegenerasjon palestinske flyktninger.