I Bistandsaktuelt 7. mai avslører Egencia manglende forståelse for eget ansvar. De forklarer at de ikke har kontorer på okkupert område, og er opptatte av å gi kundene sine «fullt innsyn når det gjelder reiser til omstridte territorier». Svaret viser liten innsikt i hva de internasjonale retningslinjene for næringsliv og menneskerettigheter legger opp til. Ifølge disse har alle selskap ansvar å forhindre eller redusere menneskerettighetsbrudd som er direkte knyttet til deres virksomhet. I konfliktområder er forventningene til redelig praksis høyere.
Det er et problem at frivillighet har vært kjernen i regjeringens ambisjoner om et mer ansvarlig næringsliv. Som Etikkinformasjonsutvalget har påpekt viser erfaring at frivillighet ikke er nok: forpliktende lovgivning må til. Anskaffelseslovens paragraf fem sier at oppdragsgiverne skal ha «egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter», og videre at oppdragsgiveren «kan stille egnede krav og kriterier knyttet til ulike trinn i anskaffelsesprosessen».
Det har Statens innkjøpssentral åpenbart ikke gjort og heller ikke tenkt på? Samtidig er det problematisk at norske myndigheter ikke er tydelige nok om at bosettingsøkonomien ikke på noen måter skal støttes opp om av norske aktører. Til Bistandsaktuelt sa statssekretær i Utenriksdepartementet Audun Halvorsen (H) at «Den norske holdningen om bosettingene er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstol i Haag. For Norge innebærer dette en forpliktelse til ikke selv å iverksette støttende tiltak, og til å motvirke aktiviteter som støtter opp under de ulovlige bosettingene.»
Føringene er klare: Norge kan ikke fortsette å bruke Egencia som reiseleverandør. Vi etterlyser handling fra regjeringen. For det første bør Etikkinformasjonsutvalgets forslag til lovutkast med påbudte aktsomhetsvurderinger støttes, for det andre må Kommunal- og moderniseringsdepartementet forbedre rutiner for offentlige anskaffelser.
Debattinnlegget ble først publisert i Klassekampen 25.juni 2020