I vårt fylke er vi vant til å tenke beredskap. Vi vet hva lange avstander, krevende værforhold og spredt bosetting betyr i praksis. Når uvær stenger veier, strømmen blir borte eller digitale løsninger svikter, er det de menneskene som kjenner lokalsamfunnene og veiene våre som ofte utgjør forskjellen.
Postens brevnett er fortsatt den eneste betjente nasjonale infrastrukturen som regelmessig besøker alle deler av landet. I mange bygder i Innlandet er postbudet en av få offentlige tjenester som fortsatt kommer helt fram til døra. Samtidig sitter postbudene på en unik lokalkunnskap og representerer en kapasitet som kan bli avgjørende i kriser og beredskapssituasjoner.
Dette handler også om hvordan vi møter framtidens demografiske utfordringer. Innlandet har mange eldre innbyggere, og behovet for tjenester som bidrar til trygghet, forebygging og muligheten til å bo hjemme lenger vil bare øke. Derfor er det skuffende at regjeringen har valgt bort dørterskeltjenesten, utviklet av KS, Posten og Fagforbundet. Forsøkene viser at eldre opplever økt trygghet, mindre ensomhet og større deltakelse i lokalsamfunnet når postbudet også blir en døråpner til informasjon og aktivitet.
Vi må tørre å tenke nytt om omstilling. Omstilling kan ikke bare handle om kutt og nedbygging. Det må også handle om å se hvilke ressurser vi allerede har, og hvordan de kan brukes til å løse framtidens utfordringer. Å bygge ned store deler av postbudnettverket er kanskje det enkleste grepet, men neppe det klokeste.
Nå trenger vi politikere som tar ansvar for en omstilling til det beste for samfunnet. Før man vedtar et budsjett som bygger ned en viktig del av beredskapen vår, bør man spørre hvordan denne infrastrukturen kan videreutvikles og brukes til å skape mer trygghet, bedre tjenester og sterkere lokalsamfunn.
For oss i Innlandet er dette ikke bare et spørsmål om post. Det handler om beredskap, distriktsarbeidsplasser, eldreomsorg og evnen til å ta vare på folk der de bor. Når kapasiteten først er borte, er den vanskelig å bygge opp igjen. Spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til å bevare denne ressursen, men om vi har råd til å miste den.