40 år etter "Lesbians and Gays Support the Miners" (LGSM) støttet de streikende gruvearbeiderne i Durham i deres kamp mot Thatchers fagforeningsknusing, har ikke gruvearbeiderne glemt solidariteten. Når Reform i 2026 fjernet finansieringen av Durham Pride, stilte gruvearbeiderne opp på samme måte som LSGM gjorde for 40 år siden, og Pride har i år mer finansiering enn de noen gang har fått.
De skeive som stiftet LSGM kjente seg igjen i kampen mot jernhånda til Thatcher, og nettopp det er grunnpilaren i solidariteten. De kom fra helt ulike kulturer og liv, men de så at uretten rammet mennesker på samme måte – og at alle har lik verdi. Nettopp derfor blir det feil når noen i dag hevder at Pride ikke har noe med fagbevegelsen å gjøre. Det er tvert imot et godt eksempel på at den som ikke kjenner historien, heller ikke fullt ut forstår nåtiden. Kampene er de samme: både i 1984 og i 2026 står vi mennesker som sammen for rettferdighet, frihet og trygghet.
«Ingen er fri før alle er fri» er ikke bare et slagord, det er forståelsen av at din kamp også er min kamp. Så lenge det finnes mennesker som blir trakassert eller forskjellsbehandlet på grunn av sin bakgrunn, så må vi stå sammen for hverandre. I dagens debattklima så koster dette noe. Alle fagforeninger har medlemmer som «er skeptiske». Når vi går i Pride-parader, eller oppfordrer medlemmene til det, så er ikke det alltid enkelt. Men det er vår fordømte plikt! Solidaritet betyr at vi alle er villig til å ofre noe for hverandre.
Nettopp nå, når ytringsklimaet strammes inn så må vi stå opp for mangfoldet i våre rekker. Vi må ta kampen sammen, og vi må stille opp for de som ikke kan.
Transpersoner er ei av gruppene som har det aller tøffest for tiden, både her hjemme, men også i det som skal være vår nærmeste allierte, USA. Martin Niemöller beskriver i sitt dikt «Likegyldighet» de ulike gruppene som ble forfulgt, en etter en, under nazistregimet. «Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg», avslutter han diktet med. Når de setter oss opp mot hverandre, en etter en gruppe, når er det vi skal bry oss? Det er selvsagt når de går etter den første gruppen!
Juni er måneden der kjærligheten til de vi måtte elske markeres i bygd og by. Men juni har også blitt måneden der vi unngår kommentarfelt, der kommentarfelt blir stengt på grunn av hets, der regnbueflagg rives ned, og måneden der vi markerer det forferdelige terrorangrepet på skeive i Oslo for 4 år siden. Pride startet som en demonstrasjon, og Pride er fortsatt en demonstrasjon.
Men Pride er også nydelig. Vi demonstrerer, synger, danser, og gråter i juni-sol, for at alle skal kunne være den de er, og elske den de vil. Vi demonstrerer for alle som har dødd som følge av hat, vi demonstrerer for at alle skal kunne vokse opp utenfor skapet, at vi skal kunne aksepteres for den vi er uten at vår legning skal ha noe å si for hva andre mener om deg.
Når vi går til gatene, på Gjøvik, på Lena, i Oslo eller på andre Pride-markeringer, så håper vi mange av våre fagforeningskamerater stiller opp. Mest fordi det er riktig å stille opp, men også fordi vi forstår at denne kampen også er vår kamp. Vi håper at vi aldri trenger å kjenne på at «Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg».
Så 40 år etter skeive ungdommer fra London samlet inn penger og støttet de streikende gruvearbeiderne i Dunham, så stiller vi opp, for å vise solidaritet i praksis betyr.