Helsefagarbeider

Jeg heier på dere helsefagarbeidere: Selv på de gråeste dagene, tenker jeg på pasientene og den gleden jeg får gi dem i hverdagen.

11.03.2016 av Mona Bergersen
Sist oppdatert: 08.02.2022

Det har vært en del fokus på sykepleiere i det siste, og nå er det min tur å formidle noe til dere, kjære helsefagarbeidere og hjelpepleiere. Hverdagen vår er ikke lett for tiden, og har vel egentlig ikke vært det på lang tid på de mange stedene med mye kutt og sparing i kommunen og på sykehjem.

Jeg tenker at mennesker misoppfatter hvordan hverdagen vår på jobb egentlig er, og hva den består av. Mer ekstra jobb og for mange hektiske dager etter en del kutt gjør at vi i dag har mer kroppslige plager enn noensinne. Bemanningen er mindre, og vi jobber ekstra for personen som ikke er til stede. Vi kan ikke skyve noe til side.

Vi glemmer arbeidsmiljøet, vi glemmer rosen som er så viktig å motta og gi, og vi glemmer bekreftelsen. Vi er ikke bare helsefagarbeidere eller hjelpepleiere. Vi er vaskehjelp, kokker, aktivitører, bakere, konditorer, frisører, manikyrer, massører, vaktmestere, elektrikere, renseri, fysio- og ergoterapeuter og sykepleiere. Var det noe jeg glemte?

Det er faktisk frustrerende. Hva hadde skjedd hvis vi bare hadde fokusert på jobben vi er utdannet til? Jeg tørr nesten ikke å tenke på det. Vi får ikke noe ekstra betaling av den grunn. Jeg misunner virkelig dem som har kokeri og vaskeri på institusjonen de jobber ved, slik at de heller kan fokusere mer på pasientene. Det var bedre tider før, har jeg hørt.

Men vet dere hva? Vi er faktisk likevel flinke i jobben vår, og vi er stolt av å være helsefagarbeider og kunne hjelpe mennesker hver eneste dag. Jeg vet at jeg var født til dette. Selv på de gråeste dagene der jeg undres over valgene, så tenker jeg på pasientene og den gleden jeg gir dem i hverdagen. Da forsvinner usikkerheten. Jeg er snart på mitt tiende år i helsevesenet og tenker tilbake på hvor mye jeg egentlig har lært av de forskjellige arbeidsplassene jeg har vært innom, alle pasientene jeg har truffet på min vei, og hvor stor forskjell jeg har gjort for mange av dem.

Jeg heier virkelig på deg:
Gir den ekstra tiden med pasientene, selv om du egentlig skulle ha gjort andre ting.
Kjemper så inderlig for at pasientene skal ha et verdig liv og en meningsfull hverdag.
Bruker tid på å bake en kake der pasientene storkoser seg og skryter fælt av hjemmebakst.
Synger med pasientene, selv om du ikke har sangstemme, men likevel ikke bryr deg om det. De synes du er flink uansett.

Gir den ekstra gode klemmen, en hånd å holde i og omsorg i hverdagen.
Klarer å lokke frem et smil fra pasientene, og som går hjem fra jobb med et smil fordi du har kunnet glede noen i dag også.

Står opp mot ledelsen, som har en stemme og ikke er redd for å bruke den. Fordi vi fortjener bedre, og pasientene fortjener mer.

Aldri gir opp pasientene.

Har i bakhodet at pasientene kunne ha vært dine foreldre eller besteforeldre, og som tenker: Hadde jeg ønsket dette for dem?

Tar med pasienter ut selv om det regner slik at de kan få kjenne på det og ta seg en spasertur.
Tar med jordbær på jobben til pasientene om sommeren slik at de kan kose seg på terrassen i solen.

Bringer ære og glede i hverdagen helt til livets slutt for pasientene.

Kort sagt: Jeg heier på alle dere som kjemper så inderlig for pasientene. Dere er flinke, dere er gode nok, og dere gjør en fantastisk jobb. Vær stolt og kry.
Hei på hverandre, gi glede, ros og bekreftelse til hverandre i hverdagen og støtt hverandre i tykt og tynt. Vi kommer langt med det, og da får vi mye tilbake.