De du kjenner bryr du deg om

Henning Røed, marinebiolog og forfatter som har gitt ut en serie med sakprosa for barn og ungdom. (Foto: Maja Hattvang)

De fleste av oss er nok litt sånn at de vi bryr oss om er de vi kjenner. De som er litt fremmede eller de vi ikke vet så mye om er det vanskeligere å bry seg om. Og slik er det nok også med vårt forhold til dyr og natur. Og det er nok litt dumt for alle de som lever i vann og sjø, fordi de er ofte ikke like synlige som de som lever på landjorda.

02.12.2020 av Henning Røed, marinbiolog og forfatter.
Sist oppdatert: 15.12.2020

I mange barnehager vil en del barn være vant til å være mye ved hav eller innsjø. For en del andre vil den vannlevende verden være en skjult, men også spennende ny opplevelse. En verden de ofte vil trenge en introduksjon til. Til og med en liten strandkrabbe med sine sterke klør kan oppleves som eksotisk og skremmende for en som er ukjent med livet i havet. Og kanskje særlig for en som aldri har fått forsøke å fange krabber med litt blåskjell. Mange familier ferierer ved havet. Da kan det ofte være lurt av mor eller far å ha med seg en eller annen bok om havet som kan brukes til å identifisere litt av det som lever der. Mange steder kan man når det er lavvann finne mye morsomt og interessant i fjæra. Skjult under tang og tare og i små og store fjærepytter kan man finne små miniakvarier full av krabber, kråkeboller og andre sjødyr.

Hvem kjente til klovnefisken før filmen Nemo?

Dyr vi vokser opp sammen med hjemme blir ofte en del av familien, og særlig gjelder det hunder og katter. Mange barn har i tillegg myke kosedyr, og selv om de ikke er levende og aldri kan bli like viktig som pus, er de likevel en slags inngangsport til dyreriket. De og tegnede dyr i filmer blir jo også et første møte med fremmede og annerledes dyr, som løver, bamser, elefanter og annet. Noen havdyr får også være med. Seler, delfiner, spekkhoggere og store hvaler er karismatiske og man får kjøpt dem som kosedyr. Hvilke barn kjente til klovnefisk før filmen om Nemo?

Om sommeren kan vi fange små krabber og ha dem noen timer i en bøtte for å studere dem, men er det nok til at vi bryr oss om dem eller deres naboer i havet? De færreste eier et saltvannsakvarium, og de som har et føler vel neppe at fiskene er en del av familien. Man kan dessuten ikke klappe dem. Vi har derfor et mer diffust forhold til havet og det som lever der. 100-meter skogen finnes ofte like ved mange barnehager og er lett tilgjengelig. Dessuten risikerer man ikke våte sko og at ungene glir på sleipe svaberg, grønske eller tang.

Barn må kjenne til havet for å ta vare på det

Lenge var vi jordboere blinde for all plastsøpla som vi kastet og som ofte endte opp i hav og sjø. Først da den såkalte plasthvalen døde for noen få år siden våknet vi opp. Plutselig la mange av oss for alvor merke til all plasten som fylte strendene. Brått ble vi klar over hvor blinde vi hadde vært for alt søppel som fylte opp strender og havbunn.

 

Ta barna med til sjøkanten, oppfordrer marinbiolog Henning Røed. (Foto: Mostphotos / Fagforbundet)

Jeg tror at dersom vi skal klare å ta vare på havet må også barn i større grad bli kjent med alt det som lever der. Derfor er det også viktig, der hvor det er mulig, å ta dem med til sjøkanten. Eller for de som bor langt inn i landet til en innsjø for å få oppleve livet der. Det er ikke veldig vanskelig. Litt vassing på grunna og noen små hover er ofte en god start for å plukke eller fange små dyr levende. Man får også kjøpt enkle små feller eller ruser som på kort tid kan klare å fange overraskende mange sjødyr. Disse dyrene og litt tang og tare kan deretter helles over i en bøtte eller en annen egnet beholder. Gjerne en som er gjennomsiktig, der dyrene også kan sees fra siden. Det finnes også både mange gode bøker om slike aktiviteter, og om livet til de som bor i havet. Da kan man lese litt høyt, og forberede en tur samt skape litt spenning omkring hva man vil kunne finne.

Krabber kan man ta og føle på

Krabber kan man la barn ta og føle på. Det greieste er å be barna holde frem håndflaten. Man legger en krabbe på ryggen, og legge den på hånden deres. Det er også enkelt å vise frem forskjellen mellom gutte- og jentekrabber. Trekanten på undersiden hos guttene er liten og spiss, mens den er rundere, større og bredere hos jentene. Under den skal hun nemlig gjemme rogna når hun skal ha barn. Det å få holde på en krabbe er ofte noe unger husker. Det kan også gi en fin følelse av mestring å bare tørre å ta på en levende krabbe. De er kjappe og biter ganske hardt, så her er det viktig at den voksne passer på. Andre dyr må få være i vann. Man kan jo forklare at der vi kan drukne i vann, så vil de fleste sjødyr «drukne» på land. Både de og vi må ha oksygen, men der lungene vår kan hente oksygen fra lufta, klarer gjellene til dyr i havet som oftest bare å hente det fra vann.

Da jeg var barn elsket jeg å bruke dykkermaske og snorkel og kunne ligge timevis i en båt, eller på en luftmadrass og kikke ned på alt det rare. Eller svømme på grunna og studere alt som levde på bunnen. Ofte så jeg ting jeg lurte på. Hvorfor fikk enkelte små fisker lov til å gjemme seg under brennmanetene, mens andre ble til middag? Var virkelig rødnebb og blåstål den samme fiskearten? Og hvis det stemte hvorfor var noen halvt blå og halvt røde? (De holdt på å skifte kjønn!). Spiste de svære spekkhoggerne der ute på Vestfjorden virkelig bare sild? Slike spørsmål gjorde at jeg ville bli marinbiolog. Under studiene fant jeg heldigvis svar på mye av det som hadde fasinert meg. Til slutt skrev jeg også derfor en rekke bøker om alt dette. Se for eksempel historien; Har brennmaneter bestevenner?

Havoverflaten kan lett fungere som et speil vi speiler oss i, eller om det er opprørt av vind, som en barriere som gjør at vi ikke kan se de som lever der. Har du lagt merke til hvor mye dypere og bedre du ser i skyggen av en båtside eller en kai? En vannkikkert kan være en fin innvestering og kan brukes fra flytebrygger eller på en sandstrand. Vi lever i et langstrakt land, der bading ofte er forbeholdt de som bor såpass langt sør at temperaturen ikke er avskrekkende. Fordelen nordover er at det er mye større fjære, der vi kan løfte på steiner og tangklaser og vise frem små fisk eller finne flotte naturlige akvarier.

Ambassader for havet

Barn er også ofte fascinert av det som kan være litt skremmende. Når jeg forteller om alt som lever i havet er det ofte haiene som vekker størst interesse, og særlig hos gutter. En bok om haier kan derfor være en god innfallsvinkel til livet i havet. Selv om budskapet er at de ikke er på nær så farlige som vi tror.

Syv steder i Norge finnes det større marine akvarier man kan besøke. Man kan være litt ambivalent til akvarier for store dyr, men for mindre dyr fungerer de ofte som en flott introduksjon til livet i havet. Et akvarium kan fungere som en ambassade for havet – et sted der store og små kan oppleve hvordan de under vannflaten lever. Kanskje kan de få klappe en sjøstjerne eller studere en eremittkreps som rusler over bunnen. Eller få oppleve haier, blekkspruter og andre rare og kule dyr.

 

Henning Røed er marinbiolog og forfatter har gitt ut en serie med sakprosa for barn og ungdom: Havets mysterier. Utrolige historier fra virkeligheten. Det er fire bøker, der den siste kom i 2017. Dessuten hailøveneHai! og Utdødde skrekkdyr.