Innlegg fra en frilanser: Kulturarbeid satt på vent

Elise Tunstrøm på Oslo Arkitekturtrienale 2019 der hun holdt en workshop i samarbeid med Growlab Oslo om Urban Scenograhpy. (Foto: Alex Asensi)

Jeg jobber i kulturbransjen, en bransje som nå er hardt rammet av pandemien som herjer. Jeg er både frilanser som scenekunstner og har en deltidsstilling som publikumsvert for å få økonomien til å gå rundt. Ettersom alt jeg jobber med baserer seg på å samle mange mennesker sammen, så ble alt mitt levebrød satt på vent forrige uke.

23.03.2020 av Elise Tunstrøm, publikumsvert og scenekunster.

Heldigvis er stillingen som publikumsvert en fast stilling, noe som gjør at jeg ikke jobber så mye på tilkalling som veldig mange i min situasjon gjør. Men denne stillingen er ikke stor, den er akkurat stor nok til at det går rundt for meg økonomisk når frilanslivet ikke gir noe avkastning. Det betyr at en reduksjon av denne lønnen vil bli vanskelig for meg.

Kulturlivet er organisert for å ha deltidsstillinger og frilansere

Jeg vet at deltidsstillinger er noe herk, og at det ikke gir meg mye trygghet i det lange løp med tanke på langtidssykemeldinger eller pensjon. Men nå har det seg sånn at vi har organisert kulturlivet vårt på en måte som gjør at dette er eneste løsningen for unge som vil jobbe med kultur. Nei, det er ikke en menneskerett å jobbe med kultur, men om vi skal ha et spennende og nytenkende kulturliv så trenger vi mange som jobber med det, også folk fra arbeiderklassen. Kultur er viktig for vårt samfunn; Det viser oss noe av verdi som ikke handler om å skape avkastning. Verdier som ikke kan måles i penger. Det er noe antikapitalistisk i det. Det handler om å skape opplevelser, refleksjonsrom og pauser for mennesker.

Trygt kulturliv går ikke sammen med en tro på markedsliberalisme

Vi har nå en borgerlig regjering. Til tross for at Venstre prøver hardt, så går ikke et godt og trygt kulturliv sammen med en sterk tro på markedsliberalisme. Selv før pandemiutbruddet merket vi som jobber i kulturbransjen at 6 år med høyreregjering begynner å tære på oss. Som i mange andre bransjer, opplever vi på gulvet et høyt trykk på å godta dårlige rettigheter. Følelsen av uvisshet sitter sterkt i nå. Hvordan kommer kulturnorge til å se ut når vi kan åpne opp igjen? Kanskje alle institusjonene klarer seg, men hva betyr dette for frilanserne og for oss som jobber i deltid og tilkalling? Skal vi få dårligere vilkår enn vi allerede har? Skal vi føle enda mer på stresset av å jobbe i en bransje hvor narrativet er at vi ofrer oss for kunsten? Kommer vi til orke å fortsette å jobbe i kulturbransjen?

Relativt trygg takket være fagbevegelsen

Eneste løsningen jeg ser er en sterk fagbevegelse. En fagbevegelse som jobber med organisering av kulturlivet, som fremmer trygge langvarige løsninger for frilansere, som får frem hvor viktig kulturlivet er, og som gjennom organisering setter en stopper for at kulturarbeidere generelt godtar for dårlige vilkår. I denne bisarre og vanskelige situasjonen vi befinner oss i nå, så er jeg veldig glad for at både venstresiden og fagbevegelsen har vist seg sterke. Sterke mot en regjering som kun er lojale mot arbeidsgivere og næringslivet. Dette har gjort at jeg føler meg, tross alt, relativt trygg i tiden fremover. Takket være fagbevegelsen.