Hvem er finansbransjen egentlig til for?

Til tross for at finanskrisa i Europa ryster et helt kontinent, må få av eierne av finansinstitusjoner betale for sine spekulasjoner. Det skriver Steinar Fuglevaag, rådgiver i Fagforbundet, i denne kommentaren.

17.02.2012 av Steinar Fuglevaag
Sist oppdatert: 27.02.2012

Med få unntak, har statene villig stilt opp for å redde sine finansinstitusjoner, uten å stille dem som eier institusjonene til ansvar for det økonomiske rotet. Under finanskrisa tidlig på 90-tallet nullet den norske staten verdien av aksjene og overtok finansinstitusjonene som var verst stilt. Det har norsk finansnæring ikke glemt.

Kanskje er det en av grunnene til at DNB Livsforsikring nylig gikk ut i og sa de ikke vil tilby nye kunder ytelsesbasert tjenestepensjon. Slike pensjoner har garanti for hvor mye folk skal få, slik vi har i offentlig sektor. DNB vil tvinge fram løsninger som ikke innebærer risiko for seg selv. For oss arbeidstakere betyr dette at muligheten til å vite hva vi kommer til å få i pensjon blir dårligere. Dette er IKKE en grei politikk. Det er mulig man kan argumentere for at selskapet skal redusere risikoen for tap, men når de gjør seg selv til en politisk aktør, er de ute og seiler. Det er regjeringa som legger politikken, og er det ikke til og med slik at det er staten, ved den samme regjeringa, som eier store deler av DNB?

Finansbransjen har ansvaret for viktige funksjoner i vårt moderne samfunn. De sørger for at vi kan betale våre regninger, passer på sparepengene våre, ivaretar trygghet gjennom pensjonsordninger og forsikringer og formidler lån når vi trenger det.  Men er veksten i finansbransjen en konsekvens av reelle behov i samfunnet? Er det riktig å kalle inntektene fra kreative finansielle instrumenter for verdiskaping? Er det ikke sånn at når noen vinner, må noen også tape?

Det er ikke gullgutta i de fine kontorene som rammes av krisa i Europa. I den siste krisepakka til Hellas har EU stilt krav om at landet kutter minstelønna i landet med 22 prosent. For dem under 25 år vil minstelønn kuttes enda mer og dermed ligge på knappe 3 900 kroner i måneden. Lønnsøkning etter ansiennitet vil også fjernes. Krisepakken krever permittering av 15 000 offentlige ansatte, og nedskjæringer på til sammen 150 000 statsansatte innen 2015. Nesten halvparten av unge mellom 16 og 24 år er arbeidsløse.

I dette perspektivet er debatten om offentlig tjenestepensjon liten, men ikke uten sammenheng. Vi må kunne kreve at finansinstitusjonene tar sitt samfunnsansvar ved å løse de primære oppgavene vi har behov for. Regjeringen må ikke la seg diktere av finansinstitusjoner som tjener gode penger til lav risiko, når de skal etablere forutsigbare tjenestepensjoner. Vi skal fortsatt vite hva vi kommer til å få i pensjon den dagen vi skal ha pensjonen utbetalt. Krisa i Europa er ikke vanlige arbeidsfolks skyld, og det er feil og la dem og oss betale for galskapen.