Vant sak om stillingsvern og retten til å stå i stilling

Illustrasjon: Trude Tjensvold

Fagforbundet fikk medhold i en sak om et medlem kunne fortsette å stå i stilling i påvente av rettskraftig dom om en oppsigelse er saklig eller ikke.

22.10.2018 av Randi Tevik
Sist oppdatert: 01.11.2018

Fagforbundet mener at medlemmet er usaklig oppsagt etter 30 år i samme kommune. Oppsigelsen er begrunnet i arbeidstakers forhold og manglende tillit fra arbeidsgiver i forbindelse med at den ansatte gjorde endring av dato på egen faktura.

Den ansatte har erkjent forholdet, men Fagforbundet mener at dette er en enkeltstående handling, og at oppsigelsen er usaklig. Terskelen for å si opp en ansatt er høy, og rettspraksis anviser i flere dommer på en streng saklighetsnorm.

Retten til å stå i stilling

Rett til å stå i stilling frem til saken er rettslig avgjort er en grunnleggende rettighet i arbeidsmiljølovens regler om stillingsvern. Den gir arbeidstaker rett til å utføre arbeid og sikrer den oppsagte løpende kontakt med arbeidsstedet og kolleger, noe som gjør det enklere å komme tilbake dersom en rettskraftig dom går i den oppsagtes favør.

I denne saken har den oppsagte arbeidet i oppsigelsestiden og utført samme arbeidsoppgaver som tidligere, med noen få begrensninger.

Da arbeidsgiver etter at oppsigelsestiden utløp fremmet krav om at den ansatte måtte fratre sin stilling, påpekte Fagforbundet at den klare hovedregel er at arbeidstakeren har rett til å stå i stillingen, også når oppsigelsen skyldes arbeidstakers eget forhold.

Arbeidsmiljøloven er tydelig

Utgangspunktet i arbeidsmiljøloven er at en arbeidstaker har rett til å stå i stilling til rettskraftig dom foreligger, jf. aml. § 15-11.  Retten kan unntaksvis etter krav fra arbeidsgiver beslutte at den ansatte må fratre stillingen, dersom den vurderer at det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling.

Retten har etter en helhetsvurdering gitt arbeidstakeren medhold i kravet om å stå i stilling, og har vektlagt den ansattes lange ansiennitet, forsørgeransvar, alder og at forholdet er en engangstilfelle.

I interesseavveiningen mellom arbeidsgivers og arbeidstakers behov, vektla videre retten arbeidstakers behov, og mente at arbeidsgivers argumenter ikke var vektige nok til å fravike hovedregelen.

Kommunens krav om fratreden ble ikke tatt til følge, og kommunen er dømt til å betale arbeidstakerens sakskostnader.