En krise som er større enn krigen
Valerie Wamington, Norsk Folkehjelps landdirektør i Libanon, beskriver i møte med Fagforbundet, situasjonen i Libanon som svært krevende. Allerede før utbruddet av fullskalakrigen høsten 2024, var den humanitære situasjonen i Libanon svært alvorlig. Landet har i flere år vært preget av økonomisk krise, høy fattigdom og sviktende offentlige tjenester.
Helsevesenet er under enormt press. Krigen har økt behovet for akuttbehandling, samtidig som sykehus og helsetjenester strever med å få tilgang til medisiner og medisinsk utstyr.
Det er også store utfordringer knyttet til vann, sanitær og hygiene. Når mennesker drives på flukt og må bo tett sammen under vanskelige forhold, øker risikoen for sykdomsutbrudd. Tidligere koleraepidemier viser hvor alvorlige konsekvensene kan bli dersom grunnleggende tjenester svikter.
Den humanitære situasjonen handler derfor om langt mer enn selve krigen.
Krigen endrer landskapet
I Sør-Libanon har krigshandlingene satt dype spor i landskapet. Mer enn 80 landsbyer er omfattende ødelagt, og flere steder er landskapet så forandret at gamle landemerker og eiendomsgrenser ikke lenger er synlige.
I løpet av september 2026 har israelske luftangrep og bombing i Sør-Libanon nesten doblet seg sammenlignet med måneden før. Dette fører til en massiv tilførsel av nye ueksploderte forsvarsmidler (blindgjengere) og klaseammunisjon i terrenget
Et eksempel på den massive krigføring er Israels gjennomføring av eksplosjon i i Ali al-Taher-fjellryggen i Nabatieh-regionen 10. september som utløste jordskjelv og kraftige rystelser.
Ødeleggelsene gjør det vanskelig for mennesker å vende tilbake og ta områder i bruk igjen, og ueksploderte våpen utgjør en alvorlig risiko i lang tid framover
Norsk Folkehjelps mineryddere arbeider derfor med å gjøre områder tryggere for mennesker som skal tilbake. Minerydding er langsomt og krevende arbeid, men en viktig forutsetning for at mennesker igjen skal kunne ferdes trygt og ta hjem, jord og lokalsamfunn i bruk.
Landbruket er hardt rammet
Landbruket i Sør-Libanon og Bekaa-dalen er blant sektorene som er hardest rammet av krigen. Områdene er avgjørende både for matsikkerheten og for folks mulighet til å forsørge seg selv.
Mange steder der Norsk Folkehjelp tidligere arbeidet, er nå vanskelig tilgjengelige. Jordbruksområder er ødelagt, og oliventrær er brent, hugget ned eller fjernet. For mange familier representerer disse trærne langt mer enn en inntektskilde. De er en del av historien, identiteten og kulturarven deres.
Også birøkt er blitt svært hardt rammet. To kjente libanesiske birøktere og flere andre har blitt drept i israelske angrep, og at store deler av sektoren er ødelagt.
Når mennesker igjen får tilgang til områdene sine, blir en viktig oppgave å finne ut hvordan landbruket og levebrødene kan komme tilbake på fote. Det handler ikke bare om produksjon og inntekt, men om muligheten til å leve av jorda og bli boende i lokalsamfunnene sine.
Fra nødhjelp til langsiktig arbeid
Da krigen eskalerte, måtte Norsk Folkehjelp raskt legge om arbeidet. I starten ble det delt ut varme måltider til mennesker på flukt. Etter hvert som flere fikk tilgang til kjøkken, gikk støtten over til ferdigmat og deretter matpakker.
Der det er mulig, bruker Norsk Folkehjelp også kontantstøtte, slik at mennesker selv kan prioritere hva de trenger mest. Det kan være mat, hygieneartikler eller andre nødvendige utgifter. Muligheten til selv å velge hvordan støtten skal brukes, handler også om verdighet – og om å ha en viss kontroll over eget liv i en situasjon der mye annet er uforutsigbart.
Warmingtong forteller at arbeidet beveger seg hele tiden mellom akutt hjelp og mer langsiktig støtte. Situasjonen kan endre seg raskt, og Norsk Folkehjelp må være forberedt på at behovene igjen kan bli akutte.
Palestinske flyktningleirer under stort press
Fagforbundet støtter flere av Norsk Folkehjelp palestinske partnerorganisasjoner. De palestinske flyktningleirene i Libanon har også blitt berørt av krigen. Da mennesker fra Sør-Libanon måtte flykte, åpnet mange i leirene dørene og tok imot dem.
Det lokale engasjementet var sterkt. Palestinere samlet inn penger og kjøpte blant annet madrasser, tepper og mat til mennesker som hadde kommet til leirene. Det viser palestinernes sterk solidaritet til tross for at de selv lever under uholdbare livsbetingelser.
For palestinske flyktninger kommer dagens krise på toppen av en situasjon som har vart i flere generasjoner. Mange har begrenset tilgang til arbeid og de er utestengt fra libanesiske offentlige tjenester, og er derfor avhengige av støtte fra FN og internasjonale organisasjoner.
UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, spiller derfor en svært viktig rolle innen blant annet utdanning, helsehjelp og sosial og humanitær støtte. Organisasjonen er i hovedsak finansiert gjennom frivillige bidrag fra medlemsland.
Samtidig har UNRWA vært underfinansiert i svært mange år, og er nå under et betydelig økonomisk press. I 2026 har organisasjonen varslet et finansieringsunderskudd på rundt 100 millioner dollar og har måttet gjennomføre omfattende sparetiltak. Det har blant annet ført til redusert tjenestetilbud.
For palestinske flyktninger i Libanon, som allerede lever under vanskelige økonomiske og sosiale forhold, gjør dette situasjonen enda mer krevende.
Tarjei Leistad, medlem i Fagforbundets Arbeidsutvalg og Valerie Warmington, Norsk Folkehjelps landdirektør i Libanon. Foto: Ingunn Eriksen
Utdanning gir håp
Midt i krisen finnes det også historier som gir håp. Valerie Warmington kunne fortelle om et utdanningstilbud for unge palestinske og syriske flyktninger, som startet som et mindre og uformelt tilbud for jenter, men senere også ble åpnet for gutter.
Resultatene er rett og slett imponerende. Ved avslutningen hadde seks av rundt 20 elever fått studieplass ved universiteter i utlandet, blant annet ved prestisjetunge The University of British Columbia og Cambridge. For ungdom som har vokst opp med krig, fordrivelse og svært begrensede muligheter, har utdanningen gitt en vei videre.
Prosjektet har i tillegg bidratt til holdningsendringer i flere familier. Enkelte foreldre som tidligere var skeptiske til døtrenes utdanning, endret syn da de så hva utdanningen førte til.
Erfaringene viser at utdanning ikke bare handler om skolegang. Det kan gi unge mennesker kunnskap, selvtillit og mulighet til å påvirke sin egen framtid og på sikt styrke lokalsamfunnet.