Roing er en livsnær øvelse. Skiftet mellom innsats og hvile gir rytme. Blir frekvensen for høy, brennes vi ut. Takene blir kraftløse. Saktner vi takten for mye, mister båten kurs og fremdrift. Når flere ror sammen, blir koordineringen av krefter og samarbeidet viktigere enn individuell styrke. Akkurat som i arbeidet. Akkurat som i hverdagsfellesskapet.
Jeg håper sommeren har gitt deg mulighet til å puste ut og samle krefter. Og jeg håper høsten vil by på en rytme i hverdagen, der det er balanse mellom innsats og hvile. Der intensiteten ligger der du kjenner mestring og fremdrift. Dunk, dunk. Ro! Dunk, dunk. Fred!
Jeg vil gjerne løfte to saker nå som opptar oss ved starten av semesteret. Den ene er fellesskoleutvalgets rapport. Det er bredt politisk trykk for økt oppmerksomhet på kunnskap og prestasjoner. Språket i rapporten og dekningen i mediene, har en slagside mot at skolen er noe barn går på for å formes for fremtiden. Innholdet i barndommen og den helhetlige livskvaliteten barnet har krav på, her og nå, glir lett ut av fokus. Vi må være der og minne om at barna er mål i seg selv. Etter seksårsreformen har rommet for lek i skolen blitt mindre. Barn tilbringer langt mer tid på skolen gjennom oppveksten enn før reformen. Dette har innskrenket lekens livsrom. Nå er vi bekymret for at leken også skal miste sin plass SFO. Det kan vi ikke godta. Nok en gang må Fagforbundet bli lekens forkjempere!
En annen sak som opptar oss nå, er konflikten med PBL. Det er svært krevende å ivareta medlemmene våre, når motparten har så grunnleggende mangel på respekt for ansattes krav på anstendige vilkår. Det er utrolig viktig at vi verver i private barnehager for å bygge tariffmakt. Når arbeidsgiversidens taktikk er å sette oss sjakk matt, kan vi komme i en situasjon der streikevåpenet blir vårt eneste maktmiddel. Da må vi kunne stille med en kanon. Ikke et kruttlappistol!
Ha en glødende høst i natur og arbeid!