Mandag deltok nestleder i yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst, Knut Remi Heimvik, i en panelsamtale under Arendalsuka. Tema for samtalen var hvilke kommuner som lykkes med fritidsklubb.
Ifølge Knut Remi er det viktig å se på hvordan kommunen forstår oppdraget. Når noen kommuner lykkes bedre enn andre med fritidsklubber og inkluderende fritidsarenaer, er det ikke nødvendigvis kommuner med mest ressurser som lykkes best.
En viktig del av kommunens oppvekstarbeid
Det er ofte de kommunene som ser fritidsklubben som mer enn et aktivitetstilbud. Kommunene som lykkes, ser fritidsklubbene som en faglig tjeneste og som en viktig del av kommunens samlende oppvekstarbeid.
Historisk ble fritidsklubbene etablert for å forebygge kriminalitet og gi ungdom et alternativ til gaten. I dag er de mye mer enn det. De er kulturverksteder, møteplasser og fellesskapsarenaer der ungdom kan utvikle interesser, bygge relasjoner, finne sin plass og få innflytelse over egen hverdag.
Knut Remi var opptatt av å formidle at det viktigste kjennetegnet ved fritidsklubbene er at ungdommene selv velger å være der. Ingen får karakterer. Ingen må møte opp. Ingen blir sortert etter prestasjoner.
Det betyr også at de ansatte må jobbe på en annen måte enn mange andre tjenester. De må bygge tillit, skape motivasjon og legge til rette for at ungdommene selv kan ta initiativ og gjennomføre egne prosjekter.
Et fagfelt med egen metode og kompetanse
«Vi i Fagforbundet mener at en av de viktigste suksessfaktorene er at kommunen anerkjenner fritidsklubben som en faglig tjeneste på linje med andre tjenester for barn og unge» sa Heimvik, fra panelstolen.
Ansatte i fritidsklubb driver ikke bare aktiviteter. De jobber med relasjoner, medvirkning, kulturarbeid, konflikthåndtering, inkludering og forebygging. Dette er et fagfelt med egne metoder og egen kompetanse.
Et annet kjennetegn ved kommuner som lykkes, er at fritidsklubbene ikke står alene. For barn og unge lever nemlig ikke livene sine innenfor kommunens organisasjonskart. Derfor må også kommunen klare å samarbeide på tvers.
Fritidsklubbene bør være en naturlig del av det tverrfaglige samarbeidet sammen med skole, kultur, oppvekst, helse og frivillighet. Men dette samarbeidet må skje på fritidsklubbenes egne premisser.
Klubbene må forankres i kommunale planer
Ungdomsarbeidere er ikke der for å være lærere eller bare vakter i storefri. Verdien deres ligger nettopp i at de representerer noe annet. De møter ungdommene med andre metoder, på andre arenaer og med en annen rolle.
Et annet viktig poeng som Knut Remi trakk fram under panelet, var forankringen i kommunale planer. Dette er viktig nettopp fordi det bidrar til anerkjennelse av tjenesten og fagfeltet. Når fritidsklubber er omtalt i samfunnsdelen, oppvekstplaner og kulturplaner, skapes det en felles forståelse for oppdraget. Det tydeliggjør hva fritidsklubben skal bidra med, og gir både ledelse, samarbeidspartnere og de ansatte selv et sterkere grunnlag for å utvikle tjenesten:
«Når fritidsklubber blir synlige i planverket, er det også lettere å bli tatt med i de tverrfaglige diskusjonene og i utviklingen av kommunens samlede oppvekstpolitikk».
Vi har ikke råd til å la være
Et annet viktig punkt er medvirkning. Kommunene som lykkes forstår at dette er et fagfelt som krever tid og kompetanse. Gode klubbstyrer, ungdomsprosjekter og demokratiarbeid oppstår ikke av seg selv, det krever ansatte som kan veilede, motivere og gi ungdommene reell innflytelse.
For Fagforbundet er dette særlig viktig fordi fritidsklubbene ofte er den arenaen der ungdom får sin første erfaring med demokrati i praksis.
Fagforbundet er også opptatt av sosial utjevning. Alle barn og unge skal ha tilgang til fellesskap og fritidstilbud, uavhengig av foreldrenes økonomi. Fritidsklubber er kanskje kommunens viktigste lavterskeltilbud for ungdom, nettopp fordi terskelen for å delta er så lav.
Og når vi vet hvor avgjørende felleskap er for barn og unges oppvekst, da er ikke spørsmålet om vi har råd til å satse på fritidsklubbene. Da er spørsmålet om vi har råd til å la være.