27. til 29. mai arrangerte vi Menn i barnehage-konferansen 2026. Blant flere gode bidrag, har jeg lyst til ta opp tråden fra Liam Oddekalv og Mental helse Ungdoms innledning. Han snakket spesifikt om gutter og unge menns behov for å møte gode, mannlige forbilder i barnehage og skole.
Gutter er overrepresentert blant unge som ikke fullfører det skoleløpet de har rett og plikt til. Menn dominerer selvmordsstatistikken. Blant unge voksne som faller utenfor arbeidsliv eller høyere utdanning, finner vi også flest gutter. Årsakssammenhengene bak disse tallene er kompliserte. Men på et individuelt nivå vil mye handle om grunnleggende behov som ikke ble møtt. Det å bli sett som den man er eller oppleve mestring og meningsfulle fellesskap.
Det er her våre medlemmer virkelig kan være med å endre utsatte barn og unges utgangspunkt på en grunnleggende måte. Se det som ikke ses på røntgenbilder eller fanges opp med stetoskop. En nøkkel til å kunne imøtekomme disse behovene i de mest formative årene, ligger i tverrfaglig kompetanse og god bemanning fra barnehage til videregående.
Vi jobber mye for å sikre det tverrfaglige laget i oppvekstsektoren. Det vi kanskje må jobbe enda mer med, er hvordan det faglige laget kan romme et menneskelig mangfold som er sammensatt nok til å gi barn og unge et mangfold av forbilder og rollemodeller. Her blir kjønnsbalanse en av flere tema vi må jobbe med.
Et inkluderende arbeidsliv
Så vet vi at det er alt for mange menn og kvinner som står i voksenlivet med et utgangspunkt som gjør det krevende å henge med i et av verdens mest produktive arbeidsliv. Produktivitet kommer med en pris. Våre medlemmer merker dette kanskje mest gjennom knappere bemanning. For de som er i jobb blir hverdagen tøffere. For de som ramler utenfor blir det tøffere å komme inn. Særlig når det er den psykiske helsen som svikter.
Ser vi på faneparagrafen i arbeidsmiljøloven, blir det tydelig at lovgiverne våre vil at arbeid og arbeidsplasser skal være noe mer instrumenter for personlig og nasjonal økonomi. Arbeidslivet skal være en arena som bidrar til helse, mestring og utvikling. Loven gir en tydelig marsjordre om å bygge et inkluderende, helsefremmende arbeidsliv.
Problemet er at motkreftene er mange. Vi må som forbund bli en motkraft til usosiale kutt, kunnskapsløshet og menneskefiendtlige holdninger. På den enkelte arbeidsplass som individer og plasstillitsvalgte kan vi bygge kultur og bruke medbestemmelsen for inkludering i praksis. Det handler både om tilrettelegging i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser, men minst like mye om hva slags medmenneske vi velger å være på jobb.
I fagforeningene kan vi arbeide med arbeidsgiver for langsiktige og målrettede prioriteringer som gjør det mulig for flest mulig å kunne bidra og bli i arbeidslivet. I fylkene kan vi skape nettverk, vise hverandre suksessene våre eller trykke på litt i fellesskap der inhumane kutt og nedadgående spiraler får satt seg.
Nasjonalt skal vi jobbe for å trygge sykelønnsordningene, arbeidsmiljøloven og IA-avtalen. Strukturene kan gi oss trykk i arbeidet for livskvalitet og trygghet for enkeltmennesker. Dette handler ikke «bare» om å ivareta de av oss som har en ekstra bør å bære. Det handler om hva slags samfunn vi skal være. Menneskeverdet. OSS.
Det ble ikke streik – Takk for innsatsen
Natt til 29. mai ble det klart at vi unngikk storstreik i KS. På formiddagen ble det klart at vi kom i havn i Oslo og staten også. Vi fikk et resultat vi kan stå for og viser igjen at Fagforbundet virker i kampene for medlemmene sine.
I kulissene har mange av oss på alle nivåer i forbundet vært opptatt med å forberede streik. Det er et møysommelig og intenst arbeid som var langt fra bortkastet selv om streiken ikke ble noe av. Arbeidsgiversiden vet godt at dette er noe vi er gode på. Det gir forhandlerne våre makt bak krava!