NAVs bedriftsundersøkelse viser at helsefagarbeidere nå er yrkesgruppen norske virksomheter mangler mest av. I år meldte virksomhetene at de manglet 3650 helsefagarbeidere, 650 flere enn i fjor. Mangelen på sykepleiere har samtidig gått ned fra 3100 til 2300.
Tallene gir en viktig indikasjon på situasjonen i tjenestene, men våre medlemmer og tillitsvalgte beskriver fortsatt en arbeidshverdag med høyt press, stor belastning og arbeidsplasser som sliter med å rekruttere og beholde fagfolk.
Tallene viser ikke hele bildet
NAVs bedriftsundersøkelse måler hvilke stillinger virksomhetene forsøker å rekruttere til. Når økonomien er stram og stillinger holdes ubesatt eller aldri lyses ut, sier tallene heller ikke alt om hvor stort presset faktisk er ute i tjenestene.
Vi får tydelige tilbakemeldinger fra tillitsvalgte om at færre stillinger lyses ut fordi økonomien er blitt strammere. Arbeidsoppgavene forsvinner ikke av den grunn. De flyttes over på dem som allerede er på jobb. Det betyr også at mangelstallene kan bli lavere uten at presset i tjenestene faktisk reduseres.
Mange steder står det «ingen innleie» i vaktbøkene, samtidig som ansatte går en, to eller tre færre på jobb enn det driften egentlig krever. Resultatet er høyere tempo, større belastning og mindre tid til faglige vurderinger, oppfølging og forebyggende arbeid.
I hjemmetjenesten kan seks ansatte ha ansvar for over 40 brukere på dagvakt. Når en eller to blir syke og det ikke leies inn, merkes det med én gang. Arbeidsdagen handler da ofte om å rekke det mest nødvendige.
Det som forsvinner først, er ofte det som betyr mest for kvaliteten i tjenestene: tiden til å skape trygghet, følge opp pårørende, se små endringer og være til stede for mennesker i sårbare situasjoner. Dette vises sjelden i regnskapene til kommuner og helseforetak, men det merkes daglig av de som står i tjenestene – og for pasientene og brukerne som vi er der for å hjelpe.
Vi mister ansatte som kunne stått lenger i jobben
Vi snakker daglig med medlemmer og tillitsvalgte som beskriver arbeidshverdager med for høy belastning over tid. Samtidig møter vi ansatte med høy faglighet, stor ansvarsfølelse og et sterkt ønske om å gjøre en god jobb. Mange strekker seg svært langt for å få hverdagen til å gå opp, men helse og omsorg kan ikke fortsette å være avhengig av at ansatte stadig løper raskere og tåler mer. Konsekvensene ser vi allerede i sykefravær, turnover og ansatte som ikke klarer å stå i yrket gjennom et helt arbeidsliv.
Dette gjelder heller ikke bare helse og omsorg. Ansatte i barnehager, skoler, renhold og andre velferdstjenester beskriver mye av den samme utviklingen. Når bemanningen presses ned, er det ansatte, arbeidsmiljøet og kvaliteten i tjenestene som betaler prisen.
Kompetansen brukes ikke godt nok
Problemet handler ikke bare om hvor mange ansatte vi har. Det handler også om hvordan tjenestene organiseres og hvordan kompetansen brukes. Mange forteller om små stillinger og korte vakter, enkelte helt ned mot 4,5 timer. Slike løsninger brukes ofte for å spare penger og dekke topper i bemanningsbehovet. Resultatet er mindre stabile fagmiljø, dårligere kontinuitet og vanskeligere rekruttering.
Tall fra Fagforbundets deltidsundersøkelse viser at færre enn én av fire utlyste helsefagarbeiderstillinger hittil i år er heltid. Samtidig jobber mange ansatte deltid uten å få brukt kompetansen sin fullt ut. Situasjonen er paradoksal. Tjenestene mangler folk, samtidig som tilgjengelig kompetanse ikke brukes godt nok.
Fremtiden avgjøres av om folk orker å bli
For oss er det helt klart at belastningen må ned, grunnbemanningen må styrkes og kompetansen må brukes bedre enn i dag. Forventningene til Helsepersonellplan 2040 er store. Planen må ta utgangspunkt i hvordan tjenestene faktisk fungerer ute i hverdagen, ikke bare i statistikk og prognoser.
Det som avgjør om vi lykkes fremover, er ikke bare hvor mange nye ansatte vi rekrutterer. Det avgjørende er om ansatte opplever at de har tid og rammer til å gjøre jobben sin, og om de orker å bli værende.