– Jeg brenner for yrket mitt, og jeg er veldig stolt av det. Helsefagarbeideryrket er så utrolig mye mer enn folk tror. Mange kjenner ikke mulighetene man har som helsefagarbeider, sier Bårdsen.
Ulike roller med felles mål
I dag har hun to ulike stillinger i kommunen. Halvparten av tiden jobber hun i hukommelsesteam, tett opp mot samarbeidspartnere i helsetjenesten, personer med demenssykdom og deres pårørende.
Den andre halvdelen jobber hun i tjenester for mennesker med utviklingshemming. Begge steder er målet å bidra til mestring, autonomi og verdighet i hverdagen.
– Å få bidra til trygghet og en meningsfull hverdag for andre mennesker. Vi gjør en forskjell i folks liv, sier helsefagarbeider Silje-Kristin Bårdsen fra Harstad om hva som gir jobben mening.
Et arbeid som handler om hele familien
I hukommelsesteamet følger hun opp både personer med demens og deres pårørende. Arbeidet spenner fra utredning og koordinering av tjenester til samtalegrupper, pårørendeskole og oppfølging av akutte saker:
– Dette er diagnoser som rammer hele familien, ikke bare den enkelte. Mye av jobben handler om kommunikasjon, trygghet og oppfølging over tid.
Teamet samarbeider tett med blant annet fastleger, hjemmesykepleien, Tryggest-team, sykehus og helsehus for å sikre gode og helhetlige tjenester.
– Hadde ikke hukommelsesteamene eksistert, ville resten av helsetjenesten kjent det godt. Vi bidrar til å utsette større hjelpebehov og avlaste pårørende. Bare det å gi kunnskap og forståelse rundt sykdommen kan skape mye mer ro hjemme, sier hun.
Silje-Kristin trekker fram ukentlige turgrupper og tett oppfølging som viktige tiltak for å bevare funksjon, livsglede og trygghet:
– Kunnskap er makt. Når pårørende forstår sykdommen bedre, reduserer det ofte frustrasjon, irritasjon og fortvilelse.
- Vi traff pasienten
Én opplevelse fra arbeidet med personer med demens har festet seg spesielt sterk. Silje-Kristin forteller om en eldre kvinne med langtkommen demenssykdom som, i løpet av en kort periode hadde blitt svært engstelig.
Språket var i ferd med å forsvinne, hun trakk seg unna, gråt mye og motsatte seg hjelp. I forkant av et hjemmebesøk reflekterte hun og en vernepleier over hvordan de kunne møte pasienten på en annen måte:
– I samtale med ektemannen fikk vi høre at hun var veldig glad i countrymusikk og Patsy Cline, så vi satte på «Crazy» da vi gikk inn, forteller Silje-Kristin. Responsen kom umiddelbart.
– Hun begynte å synge med. Det var ingen motstand. Hun smilte, holdt oss i hånda og koste seg. Da kjente jeg virkelig at vi klarte å møte pasienten der hun var. Jeg fikk også klem. For Silje-Kristin handler slike situasjoner om mer enn pleie:
– Det handler om å kjenne mennesket, vanene og behovene deres. Når vi klarte å flette det sammen, traff vi. Det ble en veldig sterk opplevelse.
Fagskole ga en ny måte å tenke på
Ved siden av jobb har hun tatt tre fagskoleutdanninger. Hun har allerede fagskoleutdanning innen demens og alderspsykiatri, psykisk helsearbeid og eldre og livsmestring.
Til høsten starter hun på sin fjerde fagskoleutdanning, denne gangen en grad i målrettet miljøarbeid. Bårdsen beskriver videreutdanningene som avgjørende for hvordan hun jobber i dag:
– Fagskoleutdanning har gitt meg en helt annen kompetanse og en annen måte å tenke på. Jeg har møtt meg selv i døra mange ganger, særlig når det gjelder holdninger og hvordan vi møter mennesker, forteller hun.
Tidligere jobbet hun i hjemmesykepleien, hvor arbeidsdagene ofte handlet om å rekke flest mulig besøk:
– Jeg begynte å tenke: Hvilken effekt har jeg egentlig når jeg kommer inn i pasientens hjem, sier hun spørrende og legger til: – I mange tilfeller skapte vi mer uro enn ro.
Videreutdanningene gjorde henne tryggere på observasjoner, refleksjon og faglige vurderinger. I dag opplever hun også at kompetansen hennes blir brukt på en annen måte, og opplever at andre med annen fagbakgrunn tar kontakt.
I hukommelsesteamet er de tre ansatte: én sykepleier og to helsefagarbeidere med fagskoleutdanning. Det er ganske unikt, da helsefagarbeidere ofte ikke er del av disse teamene i en stor del av kommunene:
– Mange steder ønsker man helst ansatte med treårig høyskoleutdanning, men en fagskoleutdanning gir deg en helt annen spisskompetanse enn grunnutdanningen alene, sier hun og peker på at ulik kompetanse kompletterer hverandre.
- Jeg kan ikke slutte å lære
Hun beskriver seg selv som mer og mer nysgjerrig jo mer hun lærer.
– Jeg kan ikke si at fagskoleutdanningen jeg skal i gang med til høsten blir den siste. Jeg blir bare mer reflektert og nysgjerrig jo mer jeg lærer, og jeg har ikke lyst til å slutte å utvikle meg faglig.
For henne handler kompetanse også om trygghet:
– Jo tryggere vi er på oss selv og egen kompetanse, jo bedre jobber vi. Da jobber vi også smartere, sier Silje Kristin. Hun er samtidig bekymret for utviklingen i tjenestene. Hun peker på økende press, færre ansatte og en økonomi som gjør at kommunen ofte velger assistenter framfor fagarbeidere ved fravær:
– Vi visste at de demografiske endringene kom. Dette har vært varslet i mange tiår, men det er gjort for lite for å bygge strategier for å møte det.
Hun er også skeptisk til at velferdsteknologi i noen tilfeller blir sett på som en erstatning for menneskelig kontakt.
– Jeg er redd vi mister de gode observasjonene og muligheten til å komme tidlig inn i et behandlingsforløp. Det er mange gode grunner til at mennesker trenger å bli sett av andre mennesker, forteller hun.
Verdens fineste yrke
Til tross for utfordringene er hun ikke i tvil om hvorfor hun blir værende i yrket. Hun beskriver helsefagarbeideryrket som «verdens fineste yrke», og kan vanskelig se for seg å gjøre noe annet. Det som gir henne energi i arbeidshverdagen, er følelsen av å bidra med noe betydningsfullt for andre mennesker.
– At jeg kan bidra til livsglede, mestring og selvbestemmelse gjør at jeg gleder meg til hver gang jeg skal på jobb. Hun stopper opp et øyeblikk før hun legger til avsluttende:
– Jeg kan ikke forandre noens liv, men jeg kan gjøre hverdagen deres bedre.