I podkasten Hele laget setter leder i Frisørenes Fagforening, Vivian Jacobsen, ord på både årsakene til og konsekvensene av denne utviklingen.
Fra fellesskap til individualisering
Fagforeningen ser en økning av frisører som går fra fast ansettelse til å bli selvstendig næringsdrivende. Noen flytter til rene stolleiesalonger, mens andre blir selvstendige i salongen de har vært ansatte i, og eier stol av salongeieren. Mange gjør det fordi de som ansatte opplever lav lønn og manglende frihet.
Men som Jacobsen sier:
– Det er jo en utvikling vi ikke ønsker, for det skaper problemer både for opplæring, lærlinger og for framtida til faget vårt.
Selv om drømmen om større frihet lokker, ender mange opp med lavere reell inntekt når de selv må dekke feriepenger, pensjon, forsikringer og stille egenkapitalen som trengs for å drive. Undersøkelser tyder på at flere faktisk tjener mindre som selvstendige enn som ansatte.
Et alvorlig hinder for rekruttering og lærlingplasser
Det kanskje mest dramatiske utslaget er svekkelsen av bransjens evne til å ta imot lærlinger. Flere lærere i videregående opplæring rapporterer om store problemer med å finne utplasseringsplasser, fordi lokale salonger ikke lenger har egne ansatte.
Dette blir en ond sirkel: færre lærlinger, færre fagarbeidere og en bransje som står i fare for å miste sin egen framtid.
Arbeidsmiljø under press
Når frisører går fra å være kolleger til å bli konkurrenter, oppstår det ofte et mer lukket og konkurransepreget arbeidsmiljø. Dette forsterkes av provisjonsbaserte lønnssystemer, som i utgangspunktet gjør at frisører må kjempe om hver kunde for å sikre egen inntekt.
Jacobsen beskriver situasjoner der manglende rutiner for kundefordeling og svakt lederskap fører til misunnelse, urettferdighetsfølelse og konflikter på arbeidsplassen. Når slike forhold får utvikle seg, kan det tære på både trivselen og samarbeidet – og i verste fall føre til at dyktige frisører forlater yrket.
Trygghet som forsvinner
Det mest konkrete og kanskje mest alvorlige i overgangen til stolleie er tapet av rettigheter og sikkerhetsnett. Som selvstendig næringsdrivende mister man blant annet:
- Sykepenger fra første dag
- Avtalefestet pensjon (AFP)
- Betalt ferie
- Pensjonsopptjening fra arbeidsgiver
- Vern ved sykdom, graviditet og permitteringer
- Forutsigbar inntekt og tilgang til kollegial støtte
Press og manglende tilrettelegging driver frisører vekk fra faste stillinger
Selv om de fleste velger stolleie selv, finnes det også tilfeller der ansatte føler seg presset. Frisørfaget har kanskje flere dårlige ledere enn andre yrker, fordi det ofte er frisører uten ledererfaring eller utdanning som blir ledere. Eksempler inkluderer arbeidsgivere som nekter enkle tilrettelegginger for småbarnsforeldre, foreslår å gå fra heltid til deltid uten saklig grunn eller bestrider sykemeldinger for å presse ansatte ut.
Jakobsen uttrykker dette slik:
– Det er en stor mangel på dialog i mange salonger. Hadde man snakket bedre sammen, kunne mye vært unngått.
Når arbeidstakere ikke blir lyttet til, blir det lettere å søke seg til ordninger som oppleves som mer fleksible, selv om de kan være utrygge.
Frisørfaget: Et yrke med høy trivsel, men høy slitasje
STAMI (Statens arbeidsmiljøinstitutt) viser at frisører er blant de yrkesgruppene som trives aller best på jobb, mye takket være kreativiteten, mestringsfølelsen og nærheten til kundene.
Men trivselen veier ikke opp når økonomien er uforutsigbar, arbeidstiden lite fleksibel og belastningen både fysisk og psykisk blir for stor.
Frisører forlater sjelden yrket fordi de mister interessen for faget. De slutter fordi rammebetingelsene gjør det vanskelig å stå i jobben et helt arbeidsliv.
Hva mener Frisørenes fagforening må til?
Frisørfagets framtid avhenger av at yrket forblir et trygt og bærekraftig arbeidsliv med rom for utvikling, samarbeid og faglig stolthet. Det krever først og fremst sterkere tariffdekning og flere seriøse arbeidsplasser med ansatte.
Men én utfordring er særlig viktig å løfte fram under tarifforhandlinger: lavlønnstillegget.
Dagens modell for lavtlønnstillegg er basert på gjennomsnittslønn på tariffområdet. For frisørbransjen slår dette svært uheldig ut. En liten gruppe frisører tjener svært godt på grunn av for eksempel høye provisjonsutbetalinger, og dette drar gjennomsnittet opp. Resultatet er at de frisørene som faktisk ligger på bunnen lønnsmessig – og som lavtlønnstillegget egentlig er ment å treffe – ikke får noe tillegg overhodet.
Frisørenes fagforening har arbeidet i over 20 år for å endre denne modellen, og behovet er nå enda tydeligere. En individuell modell er nødvendig for at de lavtlønte frisørene faktisk skal få det lønnsløftet de trenger. Når minstelønnen fortsatt ligger langt under sammenliknbare yrker, er lavtlønnstillegget et kritisk verktøy – men bare dersom det faktisk treffer.
Frisørfaget står sterkt i møte med kunder og i den kreative praksisen – men for å stå sterkt som bransje trenger frisørene tryggere vilkår, rettferdige lønnssystemer og et arbeidsliv som gjør det mulig å bli i yrket gjennom hele karrieren.
Et fag som betyr mer enn mange tror
Frisører er ikke bare fagarbeidere – de er tillitspersoner, omsorgspersoner og en viktig sosial arena for mange. Under pandemien, da salongene måtte stenge, fikk frisørene et sjeldent innblikk i hvor mye de faktisk betyr for folk.
Derfor er det så viktig å sikre trygge, gode og bærekraftige arbeidsforhold som gjør at frisørene kan bli stående i yrket og ikke tvinges over i løsninger som undergraver fellesskapet og svekker bransjens framtid.