Det gjelder uavhengig av sektor. Derfor er måten vi forhandler lønn på i Norge, det vi kaller lønnsdannelsen, ekstra viktig. Det avgjør balansen mellom arbeid og kapital, sikrer inntekten for arbeidstakerne og påvirker sysselsetting og arbeidsledighet på en avgjørende måte.
Vi forhandler i fellesskap og har streikevåpenet i bakhånd. På den måten sikrer vi aller best en rettferdig fordeling.
Det å forhandle lønn er ikke noe som kun angår oss på toppen i fagbevegelsen, det angår hele organisasjonen. Derfor er ikke tariffoppgjørene ferdig til våren. De er ikke ferdig før de siste tillitsvalgte som skal ha lokale forhandlinger har forhandlet på arbeidsplassen sin en gang til høsten.
Det at så mange er involvert i tariffoppgjøret, fra lokale tillitsvalgtes innspill til tariffkonferanser, til oss i Folkets hus i Oslo og helt ut på den enkelte arbeidsplass, er en stor styrke for den norske modellen.Det bidrar til å gi legitimitet til tariffavtalene og forhandlingssystemet.
Jeg mener det er en forutsetning for at vi har en så sterk fagbevegelse som det vi har.
Lønnsoppgjørene er grunnstammen og tariffavtalene er verktøyet for å sikre alle våre medlemmer den lønnsveksten som frontfaget legger normen for. Dette bidrar til å sikre at alle LOs medlemmer får nyte godt av produktivitetsveksten i konkurranseutsatt industri, også i tider med krevende kommuneøkonomi og tøffe prioriteringsdiskusjoner i offentlig sektor.
Vi har ikke vedtatt noen krav til tariffoppgjøret ennå, og for meg er det viktig at dere tillitsvalgte – og medlemmene – kjenner dere igjen i LOs lønnspolitikk. For å si det litt enklere: Medlemmene må ha eierskap til tariffoppgjøret. De må være aktive i debatten i forkant, og forslagene som vedtas i klubbene må være gjenkjennelige for folk.
Høy deltagelse i uravstemningen viser motparten styrken i kravene våre. Og medlemmene må ha god mulighet til å delta i uravstemningen. Hvis de ikke er med og bestemmer utfallet, kan medlemmene miste interessen.