Jeg elsker faget mitt. Jeg elsker kundene, kreativiteten og gleden ved å få mennesker til å føle seg bra. Men bak alt det fine finner vi en bransje som står fast. Et sted på veien har vi akseptert arbeidsforhold som ikke lenger er bærekraftige. Fra vi er lærlinger blir vi lært opp til å si ja. Ja til kvelder, helger, ferier og ekstra kunder. Vi blir tidlig fortalt at vi er en kostnad, og at vi må jobbe hardt for å “tjene oss inn”. Men læretiden skal handle om å lære – ikke bare om å bygge kundebase og prestere økonomisk.
Som ferdigutdannet fortsetter presset. De fleste frisører jobber etter provisjons-systemer som måler oss på omsetning per time og hvor tett vi fyller dagen. Det betyr at du må stå med kunder kontinuerlig. Pauser eksisterer knapt. Mat og toalettbesøk blir noe man tar når man er ferdig – hvis man rekker det. Blir du syk, kommer ofte dårlig samvittighet og forventning om å “jobbe det inn” når du er tilbake. Og er du borte over tid – på grunn av skade, sykdom eller mammapermisjon – risikerer du å miste kundebasen du har brukt år på å bygge. For kundene tilhører salongen, ikke frisøren. Bytter du jobb, begynner du på null igjen.
Mange av oss går hjem med dårlig samvittighet, ikke fordi vi ikke har gjort vårt beste, men fordi vi aldri føler at tiden strekker til. Vi får ikke pratet ordentlig med kundene, ikke gitt den siste finpussen, ikke levert slik vi ønsker. Det er ikke slik et fag vi brenner for skal føles.
En bransje som ikke er bærekraftig
Gjennom studier i bærekraft innen frisørfaget har jeg sett enda tydeligere hvor alvorlig situasjonen er. Bransjen vår er ikke bærekraftig – verken sosialt, økonomisk eller menneskelig. Vi snakker ofte om bærekraftige produkter og grønnere valg, men vi glemmer at bærekraft også handler om arbeidsforhold og mennesker. Et yrke der ansatte slites ut, der man presses på tid og ikke har økonomisk trygghet, kan aldri kalles bærekraftig. Når så mange ikke orker å stå i yrket mer enn noen få år, er det et tydelig tegn på at noe fundamentalt er galt.
Når lønna koster mer enn den gir
Tariffavtalen gir i dag en minstelønn på:
• 198,50 kr for 0–2 år erfaring
• 208,50 kr for 2–5 år
• 219,50 kr for 5–10 år
• 236,50 kr for over 10 år
Samtidig er gjennomsnittlig timelønn i bransjen 283,61 kroner. Jeg tjener selv opp mot 400 kroner i timen på provisjon – men det tallet alene sier ingenting. For å tjene så mye må jeg jobbe uten pauser, presse inn flest mulig kunder, droppe lunsj og alltid levere – uansett dagsform. Den egentlige prisen er stress, utmattelse, overstimulering og en kropp som sakte slites ned.
Det må være lov å spørre: Hva slags system er dette, når man må ofre helsa for å få en levelig lønn? Provisjon burde være en bonus, ikke grunnlaget for å overleve. En høyere og mer rettferdig minstelønn ville gitt trygghet for boligkjøp, lån og framtidsplaner – ting de fleste andre yrkesgrupper tar for gitt.
«Frivillige» kurs som ingen egentlig kan velge bort
Kurs og etterutdanning omtales som frivillig. I praksis forventes det at vi deltar – uten lønn.
(Er det tariffavtale på salongen, skal du lønnes for kurs, uansett om det er aldri så «frivillige»)
Likevel er det bedriftene som tjener på at vi holder oss oppdatert, og kundene vi bruker kunnskapen på er ikke engang våre. Kundene tilhører salongen, ikke frisøren. Vi bruker fritiden vår på å utvikle oss, mens salongen får avkastningen.
Derfor er fagforeningen avgjørende
Midt i dette finnes heldigvis noe som fungerer: fagforeningen! Jeg er stolt medlem av Frisørenes fagforening. Det er takket være organisering at vi i det hele tatt har tariffavtale, feriepenger, pensjon og minimumslønn. Men kampen er langt fra over.
Å organisere seg handler ikke om å klage – det handler om å ta ansvar.
Når vi står sammen, har vi makt til å skape endring. Når vi står alene, har vi ingen!
Min drøm er at frisøryrket skal være et seriøst og trygt yrke – der vi kan stå i jobben uten å bli utslitt. Et yrke der lønna er stabil, der vi har tid til kundene, og der vi yter bedre fordi rammene rundt oss faktisk er gode.
Vi elsker faget vårt.
Nå må systemet begynne å elske oss tilbake!