Det er en prosess å få sikra seg en halvtime med Henriette Jevnaker. LOs nye 1. nestleder har en full kalender og ei lita mail-liste av folk som må si ja før avtalen er spikra. Men her, i nest øverste etasje i LOs hovedkontor, med utsikt over hele Youngstorget, tar hun imot oss med et fast håndtrykk og et varmt smil.
En ambisiøs og karrierebevisst dame, som har kjempa seg med nebb og klør opp mot toppen i fagbevegelsen? Nei, det er ikke helt sånn. – Jeg er ikke så veldig ambisiøs på egne vegne, men jeg er ambisiøs for de sakene jeg brenner for, forteller Jevnaker.
Og de sakene er det mange av.
– Tja, hvor skal jeg begynne? Jeg er opptatt av rettferdig fordeling, og at vi har et arbeidsliv som inkluderer folk, men som også leverer gode tjenester. Målet er hele tida å sørge for at folk har et arbeid å gå til, at de skal ha hele og faste stillinger, og en meningsfull arbeidshverdag med rom for personlig utvikling.
– Den norske modellen, den velferdsmodellen vi har. Den er så god, men den er også utsatt. Vi er et samfunn som har små forskjeller og høy tillit. Det kommer ikke av seg sjøl, det er en konstant jobb.
Fra odelsjente til nestleder
Hun som sitter foran oss i dette store kontoret midt i Oslo sentrum, ble på ingen måte født inn i politikken. Hun vokste faktisk opp som odelsjente på en grisegård utafor Elverum i Hedmark. Men hjertet dro henne mot teater og kulturliv i hovedstaden.
– Jeg måtte bare innse at jeg ikke hadde den nødvendige dedikasjonen til å ta over gården. Foreldra mine var aldri redde for å jobbe, og jeg har med meg den respekten for arbeid. Det å være bonde er en livsstil, og det er det å være tillitsvalgt også.
Fra grisefjøset på Hedmark, gikk reisa videre til sceneteknisk fagskole i Oslo. Så fikk hun praksisplass og seinere fast jobb som rekvisitør på Det Norske Teatret, og det var her hun fikk øynene opp for fagbevegelsen.
LO er en kamporganisasjon
– Mitt møte med de tillitsvalgte på Det Norske Teatret er en kjærlighetshistorie for meg. Der var det flinke, engasjerte tillitsvalgte, og jeg ble invitert inn. Så ble jeg spurt ganske tidlig om å ta på meg oppgaver, og jeg sa ja. Jeg sier jo alltid ja, ler hedmarkingen, og fortsetter:
– Jeg er evig takknemlig for de folka der, som tar deg med inn og lar deg bidra. Det er gode rotfesta tillitsvalgte, og det var en innmari god læringsarena for meg. Fagbevegelsen er full av fine folk, men vi er også en kamporganisasjon, og vi knytter nevene når vi må.
Etter hvert ble hun leder av Fagforbundet Teater og Scene, så styremedlem i Fagforbundet Oslo, og deretter nestleder i LO Stat. Så, under LO-kongressen i starten av mai, ble hun valgt til 1. nestleder.
Opptatt av fellesskapet
Hvis du leser deg opp litt om Henriette Jevnaker, legger du fort merke til at hun er opptatt av kvinnekamp.
– Ja, jeg er stolt feminist. Kvinnekamp, arbeiderkamp og likestilling handler om minoriteter og at alle skal ha sin plass ved bordet.
Kvinnekampen er viktig og har bana vei for flere minoriteter. I Norge har vi fortsatt en vei å gå, vi ser jo det for eksempel på likelønn. Vi må jobbe med det systematisk, gjennom tariffpolitikken, men også gjennom holdninger, forklarer Jevnaker.
Sjøl er hun mor til tre døtre, på henholdsvis 23, 20 og 16.
– Jeg er nok litt streng og har forventninger til dem. Som forelder skal du jo sørge for at ungene blir gode samfunnsborgere, at de blir del av en kollektiv gruppe. Den kollektive tanken er veldig sterk hos meg, og det tar jeg med meg som forelder. Fellesskapet, og at det er felles løsninger som råder, det er det som har skapt det samfunnet vi lever i. At vi gir alle samme muligheter, sier hun.
– Jeg har innmari trua på ungdommen, synes de er kloke og reflekterte. Jeg takker enhetsskolen for det. Jeg ser på ungene mine hva slags valg de tar. De har så mange muligheter, og det er jo nettopp fordi samfunnet har lagt til rette for det. Det er sjølve kronjuvelen vår.