Behovet for å bli elsket har vi med oss hele livet

SOS-mor Cristina sammen med ungene i Rogalandhuset

SOS-mor Cristina sammen med ungene i Rogalandhuset (Foto: Turid Weisser)

I Fagforbundets barneby har normaldagen etter pandemien så smått begynt å komme. De fleste restriksjoner er nå opphevet, og dermed så fortsetter prosessen med at flere unge nå skal flytte til ungdomsleiligheter.

08.04.2022 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 08.04.2022

Nå har til sammen 15 ungdommer flyttet for seg selv. Fem jenter deler en leilighet i Huambo sentrum, mens guttene er fordelt på to leiligheter, en i sentrum og en utenfor sentrum i nærheten av  den tekniske skolen fem av guttene går på. I løpet av sommeren skal fem nye jenter flytte til en leilighet i byen. De har god oppfølging fra barnebyen og har også kontakt med kontakt med sine SOS-mødre. Familiebåndene er tilstede selv når sos-barna flytter ut.

Barnebyen er mer enn "ungdomsby"              

I barnebyen er det mange som nå er i eller nærmer seg slutten av tenårene.  SOS-barnebyer legger vekt på å skape trygghet i brytningstiden mellom ungdom og voksenlivet. Som for alle andre ungdommer er tryggheten i en tillitsfull relasjon viktig på veien til selvstendighet. Barnebyleder Pinto Vunge understreker at selv om de nå er i en fase hvor de ønsker å løsrive seg og ta mer ansvar for seg selv, så trenger de fremdeles å kjenne seg elsket.

– Ungdommene som flytter ut, trenger fortsatt masse kjærlighet. Uten kjærlighet så gir vi mennesker opp. Vi gir kjærlighet og hjelper dem til å finne sin egen styrke slik at de er best mulig rustet til å håndtere motstand, vanskeligheter og utfordringer som hører livet til og som vi alle  møter. Vi konsentrerer oss om positive egenskaper og individuelle evner det enkelt barn og  ungdom, har og ser hvilket potensial som bor i dem, forteller Pinto.

Blandede følelser for de voksne

For hele barnebyen er det en stor forandring når de unge flytter ut fra barnebyen. Som for de fleste andre foreldre er det med blandende følelser de ser at barna blir store nok til å klare seg selv. SOS-mor Cristina gleder seg til å følge med på utviklingen deres fremover.

– Det blir en god erfaring for dem å få mer ansvar, og det blir spennende å se hva de har fått med seg herfra. De må lære seg å leve mer selvstendig uten at jeg er der og kan hjelpe dem, men jeg vil jo alltid være her for dem og følge dem videre, sier Cristina.

SOS-mor Anita i innrømmer at hun gruer seg til de to eldste guttene skal flytte ut.  – Det er litt vanskelig, de har jo bodd her i ni år og jeg kommer til å savne dem veldig. Jeg føler nesten at jeg mister to barn, selv om de sier de jo skal komme hjem på besøk.

Guttene på sin side forsikrer at de har lært så mye av SOS-mor Anita at de kommer til å klare seg helt fint.

Den første mannlige sykepleieren i barnebyen?

Afonso (22) har vært med i SOS-barnebyers familieprogram i lokalsamfunnet siden 2013. Da var han 12 år og bodde i enkle kår sammen med moren og søsteren sin. Lokalsamfunnsprogrammet innebærer hjelp til selvhjelp for omsorgspersonen, bistand til å skaffe id-papirer, nødhjelp i begynnelsen slik at familien er sikret mat og et tak over hodet, og deretter opplæring og muligheter til å skaffe seg egen inntekt. For barna er et viktig del av programmet å få skoleplass. Retten til utdannelse er en menneskerett, men de færreste skoler godtar opptak av elever uten  id-papirer. Afonso fikk plass i 6. klasse på Cambiote SOS-skolen, og viste raskt at han hadde et godt hode.

Etter noen år ble moren alvorlig syk og ble innlagt på sykehus.  Afonso og søsteren flyttet til tanten, og  familien fikk fortsatt støtte gjennom lokalsamfunnsprogrammet.

Kanskje var det morens sykdom som var spiren til Afonsos drøm om å bli helsearbeider. Barnebyen har lagt ned et imponerende arbeid med å finne offentlige og private utdannelsesstipender til elevene, og da Afonso var ferdig med 9. klasse, var gleden stor over et stipend som gjør at han kan påbegynne utdannelsen som helsearbeider. Høsten 2021 fullførte han grunnkurs i generell sykepleie, og han har planer om videre utdanning og spesialisering som sykepleier.

Afonso fra lokalsamfunnsprogrammet i barnebyen
Afonso fra lokalsamfunnsprogrammet i barnebyen (Foto: SOS-barnebyer Angola)



;
Hei, jeg heter Frøya. Hva kan jeg hjelpe med?