Opplæring i BPA

I en BPA-ordning skal det gis tilstrekkelig opplæring til både arbeidsleder og de personlige assistenter som skal utføre assistansen.

18.05.2018 av Yrkesseksjon helse og sosial
Sist oppdatert: 22.05.2018

Etisk refleksjon i BPA: Hvem har ansvar for opplæring i BPA?

Se videoen under. Hva mener du at assistenten skal gjøre i denne situasjonen?

Hvem har ansvaret for opplæring i BPA-ordningen som assistenten i videoen jobbet i?
 
BPA er en form for organisering av assistanse som kommunen tilbyr, og som kommunen er ansvarlig for å sikre at ytes på en forsvarlig måte. Dette ansvaret kan ikke kommunen organisere seg bort fra, selv om det er en privat leverandør som for eksempel Uloba, som har tatt på seg et ansvar for å drifte ordninga forsvarlig sammen med den arbeidslederen som har BPA.
 
Kommunen har i en egen avtale med arbeidsgiveren satt krav om at det gis tilstrekkelig opplæring til både arbeidsleder og de personlige assistenter som skal utføre assistansen.
 
Forsvarlighetskravet i BPA kan dessuten speile to forhold og to parter i den daglige driften av BPA:
Det ene er at den som har BPA sikrer at assistentene yter assistansen på en forsvarlig måte.
Det andre er at assistentenes arbeidsmiljø er trygt og forsvarlig å jobbe i.

Disse to forholdene peker tilbake på at arbeidslederen skal ha tilstrekkelig opplæring og verktøy fra sin arbeidsgiver til å kunne påse at ansvaret for forsvarlighet i eget tjenestetilbud og overfor sine ansatte ivaretas.
 
Dessuten har assistenter en medvirkningsplikt i å sikre at arbeidsmiljøet er forsvarlig og at de jobber innenfor de regler som gjelder i arbeidslivet og i lovverket de yter assistanse etter. Brukerstyringa er alltid kjernen, mens assistentenes innspill til å løse oppgavene og behov for tilpasning i sitt arbeid, kommer i neste rekke.
 
Hvis assistenten opplever eller oppdager at hun ikke har fått god nok opplæring, eller betviler om kvaliteten i opplæringa er tilstrekkelig for å utføre trygge, forsvarlige oppgaver i sin jobb, har hun rett til å be om mer opplæring. Dette skal hun ta opp med nærmeste leder og deretter kan de henvende seg videre til arbeidsgiver, som har ulike måter å løse dette på. For eksempel har flere arbeidsgivere en stab med ulik bakgrunn, inkludert helsepersonell som kan gi opplæring i disse maskinene. Eller de kan ta inn kompetanse fra andre som innehar riktig kompetanse og samarbeide med både kommune og spesialisthelsetjenesten.
 
Det er viktig å understreke at vanlig personlig assistanse ikke handler om helsehjelp, og derfor kan de fleste få opplæring direkte av den som skal ha BPA. 45 prosent som har personlig assistanse i en BPA-ordning kombinerer BPA med helsetjenester fra kommunen, for å sikre forsvarligheten eller av andre organisatoriske grunner.

Andre velger å samle alle former for assistanse i en BPA-ordning og ta ansvar for kvaliteten for både bruk av egne hjelpemidler, pustemaskin, medisinering osv. Dette fordi man da lever mer selvstyrt og kan veilede ut ifra egne preferanser. Samtidig stiller noen slike oppgaver mer krav om riktig håndtering for å sikre forsvarligheten. Og det er viktig å anerkjenne at også assistentens opplevelse av å jobbe i tråd med forsvarlige krav skal tas hensyn til. Det innebærer at alle partene må vurdere om det er nødvendig med opplæring, kurs, helsefaglig bakgrunn, for å oppnå dette.

Noen ganger ansettes assistenter med helsefaglig bakgrunn i BPA også. Og for mange er BPA første steget inn mot å jobbe i helse- og omsorgsfeltet i kommunen. Statistisk sett har omlag halvparten av assistenter erfaring fra eller utdannelse i helsesektoren. Og det kan være en ressurs så lenge fokuset på selvbestemmelse og brukerstyring er kjernen i tjenesteytinga.

Det er uansett viktig at den som har et vedtak på BPA gjennomgår med kommunen om oppgavene som skal utføres av assistentene krever opplæring ut over det arbeidslederen selv kan gi. Og at arbeidsleder da viderebringer en avklaring til assistenten som skal tre inn i jobben hva slags opplæring som vil bli gitt. Assistenten har et medansvar for å si ifra om hun ikke opplever at det er godt nok. Og til å si ifra riktig tjenestevei om det oppleves vanskelig. Det vil si først og fremst i dialog med sin nærmeste leder: arbeidslederen.