Om opplysningsplikten til barnevernet - lovgivningsteknikk til besvær? (Ivar Johansens blogg)
Opplysningsplikten har en helt sentral funksjon i samfunnet ved at den bidrar til at barnevernstjenesten kommer i kontakt med de barna som er særlig utsatt. Dagens spredte forankring av opplysningsplikten i lovgivningen utgjør et betydelig rettssikkerhetsproblem fordi man eksponerer den for en kombinasjonen av ukultur som preges av meldevegring og gale fortolkninger av helsepersonelloven § 33. Konsekvensen er at mange barn som skulle vært fanget opp ikke kommer i kontakt med barneverntjenesten, skriver advokat Tore Roald Riedl i Helse- og sosialombudets årsberetning.
25.03.2010
av
Kristin Skogli
Sist oppdatert: 25.03.2010
Om opplysningsplikten til barnevernet - lovgivningsteknikk til
besvær?
Av adv. Tore Roald Riedl
Barnevernloven § 6-4 gir anvisning på at alle offentlig
ansatte har opplysningsplikt til barneverntjenesten. Plikten
gjelder både i situasjoner hvor barneverntjenesten
etterspør opplysninger som ledd i sin utredning av en sak
etter barnevernloven (etter anmodning), men også i
situasjoner hvor offentlig ansatte selv oppdager forhold som man
mener at barneverntjenesten bør undersøke (av eget
tiltak). Lovgiver har valgt å ta inn egne bestemmelser om
opplysningsplikten til barneverntjenesten i særlovgivningen
for de ulike tjenestefeltene som arbeider med barn og unge.
Denne lovgivningsteknikken har på den ene side den positive
konsekvens at reglene er lettere tilgjengelig for ansatte i de
ulike tjenestefeltene som i det daglige forholder seg til egne
tjenestelover. På den andre siden risikerer man ved å
plassere den samme pliktbestemmelsen i ulike lover, at det
oppstår ulike fortolkninger av reglene alt etter hvilken
faggruppe og hvilket fagfelt som anvender reglene.1 De ulike
fagmiljøene har egne tradisjoner og kulturer, og benytter
ulike kilder til informasjon om opplysningspliktens rekkevidde.
Disse kildene kan inneholde oppfatninger som medfører at de
hensyn som opprinnelig lå bak barnevernloven § 6-4 ikke
blir ivaretatt.
I denne artikkelen belyses dette fenomenet gjennom en sammenligning
av noen ulike fortolkninger av barnevernloven § 6-4 og
helsepersonelloven § 33. Bestemmelsene har samme ordlyd:
”(…) når det er grunn til å tro at et barn
blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for
alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, eller
når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf.
§ 4-24.”
Lovteksten henviser til flere bestemmelser i barnevernloven. Felles
for bestemmelsene er at de gir hjemmel for tiltak uten samtykke;
§ 4-10 omhandler undersøkelse av et funksjonshemmet
eller særlig hjelpetrengende barn, § 4-11 gjelder
behandling av et funksjonshemmet eller særlig hjelpetrengende
barn, § 4-12 omhandler omsorgssvikt og § 4-24 gjelder
plassering av barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Det
faglige ansvar for å vurdere hvilke barn og situasjoner som
faller inn under reglene i barnevernloven ligger hos
barneverntjenesten, som beslutter om det skal fremmes sak for
fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Personell som arbeider
innenfor andre tjenestefelt må utvise forsiktighet med
å gå inn i barnevernfaglige
avgrensningsspørsmål og man kan ikke kreve at andre
tjenestefelt skal ha inngående kunnskap om hvilke forhold som
faller inn under de ulike bestemmelsene i barnevernloven. Barne- og
likestillingsdepartementet understreket i sin
høringsuttalelse til helsepersonelloven § 33:
”En eventuell overprøving av barnevernets vurdering
fra helsepersonellets side vil medføre en uholdbar situasjon
i forhold til hvem som har den endelige myndighet til å
treffe avgjørelser i spørsmålet, samtidig som
det vil kunne medføre at enkelte barn ikke får den
hjelp de har krav på etter barnevernloven."2
I juridisk teori hvor barnevernloven § 6-4 kommenteres
illustreres de dilemma helsepersonell kan støte på i
sitt møte med opplysningsplikten:
”Dersom en lege blir pålagt å gi opplysninger om
en pasients medikamentbruk, må slike opplysninger gis selv om
legen er av den oppfatning at forholdet faller utenfor
opplysningsplikten.” 3
Opplysningsplikten inntrer når det er ”grunn til
å tro” at barnet befinner seg i en situasjon som
beskrevet i en av de angitte bestemmelsene som er nevnt i
lovteksten. I Rundskriv Q-24 (BLD 03/05) presiserer departementet
at dette innebærer at man må ha ”noe mer enn en
vag mistanke” før opplysningsplikten inntrer. Denne
formuleringen gir ikke anvisning på en høy terskel,
men at man må ha holdepunkter som gir grunn til mistanke. Det
må også være klart at man fra en bevismessig
synsvinkel ikke krever at det foreligger sannsynlighetsovervekt for
at barnet befinner seg i en omsorgssviktsituasjon. Det er
barneverntjenesten, gjennom sin undersøkelse etter
barnevernloven § 4-3, som skal avdekke om barnet befinner seg
i en slik situasjon.
Den forståelse av opplysningsplikten det er redegjort for
over gjenspeiler ikke nødvendigvis hvordan
helsepersonelloven § 33 brukes av helsepersonell, til tross
for at lovteksten er lik barnevernloven § 6-4.
I Tidsskriftet Sykepleien 13/2009 omtales helsepersonells
opplysningsplikt. Av artikkelen fremgår at sykepleiere lar
taushetsplikten ”gå foran” og at man ofte ikke
melder i fra tilfeller hvor man mistenker at barn har vært
utsatt for vold. Hvorvidt dette er uttrykk for en ukultur eller gal
fortolkning av opplysningsplikten i helsepersonelloven § 33 er
vanskelig å finne konkret svar på ut fra artikkelen.
Tar man frem noen eksempler på fortolkninger som finnes av
opplysningsplikten i helsepersonelloven § 33, får man
dels nokså avvikende svar sett i forhold til de fortolkninger
som er gjengitt over knyttet til barnevernloven § 6-4.
Eksempelvis kan man møte følgende utdyping av hva som
ligger i uttrykket ”grunn til å tro”:
”ikke sikker kunnskap, men sterke holdepunkter – at det
er mer enn sannsynlig.”
Her heves terskelen for opplysningsplikten i helsepersonelloven
§ 33 sett i forhold til den tradisjonelle fortolkningen av
barnevernloven § 6-4. En annen kilde som sannsynligvis har
stor betydning i primærhelsetjenesten er de veilederne som
utarbeides av Legeforeningen. Fra Legeforeningens attestveileder
fremgår det at man mener opplysningsplikten er knyttet til et
medisinsk skjønn:
”(...) og den informasjon som gis må avgrenses til
forhold man har observert i kraft av sin yrkesutøvelse og
som ligger innenfor et rimelig medisinsk
skjønn”.
Med denne formuleringen kan det se ut som om man nærmest
”adopterer” opplysningsplikten og
”formaterer” den til en helsefaglig vurdering. en slik
fortolkning av helsepersonelloven § 33 har like lite for seg
som at lærere skal foreta en pedagogisk faglig vurdering for
å avgjøre om man har opplysningsplikt etter
opplæringsloven § 15-3.
Dersom man byttet innholdet i helsepersonelloven § 33 ut med
en henvisning til barnevernloven § 6-4 ville man begrense
faren for at helsepersonell gjør opplysningsplikten plikten
til et helsefaglig spørsmål. Man ville dessuten
unngå at det oppstår ulike fagspesifikke fortolkninger
av èn og samme regel. Dagens spredte forankring av
opplysningsplikten i lovgivningen utgjør et betydelig
rettssikkerhetsproblem fordi man eksponerer den for en
kombinasjonen av ukultur som preges av meldevegring og gale
fortolkninger av helsepersonelloven § 33. Konsekvensen er at
mange barn som skulle vært fanget opp ikke kommer i kontakt
med barneverntjenesten.
1. SINTEF Rapport 03/05 Kunnskapsstatus om det samlede
tjenestetilbud for barn og unge inneholder en gjennomgang av den
sparsomme empiriske kunnskap man har om hvordan reglene om
taushetsplikt anvendes i praksis. I rapporten pekes det på at
andre faktorer som holdninger,tradisjoner og kulturer,
sannsynligvis har større betydning for samarbeid mellom
ulike tjenestefelt enn reglene om informasjonsutveksling.
2. Ot. Prp. Nr. 13 (1998-1999) s. 105.
3. Kari Ofstad og Randi Skar, Barnevernloven med kommentarer,
Gyldendal Akademisk, side 323.
4. Befring, Grytten og Ohnstad, jus for leger,
høyskoleforlaget, side 248.
(artikkelen er hentet fra Helse- og sosialombudets årsberetning for
2009)