Fokus Palestina: Det dyrbare vannet
Ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Oslo, Irene Einan, var for noen måneder tilbake i Palestina. Dette er hennes historier (del 3).
07.02.2018
av
Steinar Ottesen
Sist oppdatert: 07.02.2018
Skrevet av Irene Einan. Ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Oslo.
Palestinerne eier ikke sitt eget vann. De bestemmer ikke over sitt eget vann. De kan ikke drikke vann når de vil. De kan ikke ta en spontan dusj. De kan ikke slukke tørsten når de føler den. De kan ikke vaske seg på henda når de har fått noe på dem. De kan ikke ta oppvasken når det er behov for det. De kan ikke gi vann til husdyrene eller vanne plantene.
Vannet er under israelsk kontroll, men de selger gjerne en brøkdel av vannet tilbake. For store summer selvsagt. Vi besøkte Jordandalen, og møtte både bønder og en fagforening som jobbet for palestinske arbeidere i israelske bosetninger. Bøndene hadde så vidt nok til sine dyr, seg selv og de jordene de dyrket noe mat på. Disse vanntankene palestinerne kjøper av israelerne blir regelmessig tatt tilbake med makt, liv har gått tapt i disse aksjonene. Palestinerne må derfor samle vannet sammen i vanntanker på husene, de få gangene i uken de har tilgang på vann. I de større palestinske byene, som Hebron (på bildet) kommer vannet 2 til 3 ganger i uken. Sjeldnere på landsbygda.
Fagforeningen i Jeriko som jobbet med palestinere som arbeidet i israelske bosetninger eller plantasjer, kunne fortelle grusomme historier. Palestinske arbeidere ble jevnlig plassert i 12 meter høye daddel trær, og forlatt der over natten. Om de skadet seg eller ble bitt av slanger ble de sparket og arbeidsledige. Kvinner som arbeidet som hushjelper i de mange ulovlige bosetningene blir utsatt for overgrep, vold og nekt i lønn. Beduinene vi besøkte blir jevnlig nødt til å bygge opp sine telthytter og flytte på seg når israelske militær jevner teltleiren med jorden. Når vi besøkte beduin familien ble vår sjåfør forhørt om hva vi drev med og var veldig interessert i hva vi skulle, de dro omsider. De er forsøkt presset inn i de større byene, men denne familien nekter. Israelske militær setter derfor fyr på trær i skogene så villdyr trekker ned mot palestinske landsbyer. Oliventrær blir daglig satt fyr på og det som er allerede plukket blir frastjålet. Varene de får produsert kan ikke bli tatt med gjennom sjekkpunktene for å bli solgt.
Pumpestasjonene er godt beskyttet, alle vannrør som brer om seg det store israelske okkuperte landet er malt i blått. Det er ingen tvil om hvem som eier vannet, problemet er at det er frastjålet fra palestinerne i mange generasjoner. Det er derfor ingen tvil til hvorfor man skal boikotte Israelske varer. Palestinerne lever hver dag med håpet, de er sterke og eksisterer. Å eksistere er motstand, mostand mot den store stygge ulven som prøver å knele et helt folkeslag. Vi må vise motstand sammen med dem, aldri slutte å snakke om palestinerne.
Trine
Jeg ønsker å dedikere noen ord til Trine, vår reiseguide på turen til Palestina. Dette ble dessverre hennes aller siste tur av titalls turer og opphold i Palestina. Og jeg priser meg lykkelig hver dag for at jeg fikk møte henne og leke assisterende tourguide med henne, de dagene hun var opptatt med å drive gjøn bakerst i minibussen vår. Hun gjorde vår tur til Palestina så ufattelig enorm, med sitt engasjement, kunnskap og humor. Over en Taybeh i Ramallah tullet vi fælt en kveld, hun mente hun aldri kom til å oppleve ett fritt Palestina, men jeg sa hu skulle slutte å tulle og være positiv. En dag skulle det skje, og vi skulle feire med å ta en Taybeh til i et fritt Palestina. En vakker dag, skal jeg ta den ølen for deg, tullejenta mi.