Vi velger vei
I fagbevegelsen har vi innsett at dersom vi skal bevege samfunnet i vår retning, må vi dytte sjøl, skriver Gerd Kristiansen.
14.01.2013
av
Gerd Kristiansen,nestleder i LO
Sist oppdatert: 07.08.2013
Om fire måneder er LO-kongressen over. Da vi vet hva vi skal jobbe med , og hvordan, de neste fire åra. Det er ei brytningstid i Europa, som i resten av verden. Det må prege diskusjonene på kongressen. I Norge snakker vi om ettervirkningene av finanskrisa, mens i mange land er krisa en stadig mer brutal del av folks dagliliv.
I land etter land ser befolkninga at alt som var trygt forsvinner: jobb, inntekt, pensjon, tilgang til helsetjenester og utdanning. Dette påvirker også Norge. Ingen ting er vunnet for alltid. Vi må ikke glemme at det som er bygd opp, også kan rives ned.
Sosial dumping er en alvorlig trussel mot arbeidslivsmodellen vår. Høyrepartiene og arbeidsgiverne presser på for å svekke arbeidsmiljøloven. Her kan vi ikke kompromisse. LO-kongressen må stå samla mot sosial dumping, og arbeide målretta på hver eneste arbeidsplass.
I Fagforbundet vet vi mye om hvordan deltid og midlertidige jobber skaper utrygghet og avhengighet. For lav grunnbemanning fører til utmattelse, fravær og utstøting. Innretter vi arbeidslivet på rett måte, kan vi skape entusiasme og medansvar, heller enn økt press og nederlag.
Alle arbeidstakere må få tilbud om faglig utvikling. Både voksne og unge med treårig videregående opplæring må få tilrettelagt for fagbrev og videre kompetansebygging. Da får vi ikke et arbeidsliv der det bare er høyskole som gir kompetanseutvikling og trygghet for hele, faste stillinger.
Det er verving og medlemstall som avgjør innflytelse og mulighet for å slåss for medlemmene på alle tariffområder. Antall oppslag i media, eller hvor mange ganger media skriver om "det mektige LO", betyr lite om vi ikke vokser. Det er i møtet med fagforeninga og de tillitsvalgte på arbeidsplassene omdømme skapes. Det er innsatsen der som avgjør om vi lykkes eller feiler.
Arbeidslivet er i endring. Den erkjennelsen lå bak da vi etablerte Fagforbundet og Fellesforbundet. Disse erfaringene må vi ta med oss når LO skal velge veien videre. Det hjelper ikke kun med ny struktur, dersom vi ikke endrer måten å arbeide på.
Noe av det aller viktigste vi gjør i 2013 er å mobilisere for fortsatt rødgrønn regjering etter 10. september. Bare da har vi muligheten til å bygge videre på det vi har oppnådd gjennom to regjeringsperioder.
LO vet at det er politiske vedtak som styrer samfunnsutviklinga. Politiske vedtak har skapt den nordiske velferdsmodellen, og politiske vedtak kan bryte den ned igjen.
Høyresida prøver å fordekke at de vil noe helt annet enn oss med norsk arbeidsliv. I Sverige har vi imidlertid sett hvordan høyrepolitikken har forandra hele samfunnet på få år. Forskjellene og arbeidsledigheten øker. Skole, helse og velferd privatiseres i stor skala, og de sosiale ytelsene kuttes kraftig. Trepartssamarbeidet, som har kjennetegnet den nordiske modellen, er de borgerlige partiene lite interessert i.
LO er ikke ukritisk støttespiller til de rødgrønne. Vi stiller krav og forventer at løfter blir holdt. Men det er stor forskjell på å ha et flertall som jobber med oss, eller et som jobber mot oss. I fagbevegelsen har vi innsett at dersom vi skal bevege samfunnet i vår retning, må vi dytte sjøl.