Ode til pleierne: Rapport fra et lite og oversett hjørne av privat sektor

Mange dyrepleiere sliter med arbeidsmiljøet. Fast spaltist i Klassekampen og leder for Fagforbundet Bergen, Sara Bell, har skrevet en ode til dem. Den sto på trykk 18. desember.

18.12.2018 av Sara Bell
Sist oppdatert: 19.12.2018

I Fagforbundet er vi gode til å mobilisere for helsefagarbeidere, barnehageassistenter og renholdere,men vi organiserer også kvinnedominerte yrkesgrupper med lav lønn i privat sektor. Blant de litt mindre gruppene hos oss finner vi frisører, hudpleiere, dyrepleiere og klinikkassistenter. Blant dem finnes det noen formidable kvinner som jobber i oppoverbakke for et seriøst og anstendig arbeidsliv i sitt lille hjørne av det underrapporterte arbeidslivet.

I begynnelsen av oktober fikk jeg en e-post med en rapport om psykisk helse som baserer seg på svar fra 200 dyrepleiere og klinikkassistenter i Fagforbundet, som dyrepleier Andrea Eickstedt har gjennomført. Andrea er tillitsvalgt for Fagforbundet Fjell på AniCura Dyreklinikken på Straume. Det er synd å si det, men mye av rapportens innhold er lite overraskende. Samtlige av dem som svarte er kvinner, og de aller fleste har hele stillinger (85 prosent) og nesten 80 prosent er mellom 20–35 år gamle. Så langt, så godt.

Det meste av denne spalten er viet til tall og prosenter. Les dem. Prøv å forstå hva de betyr.
Den neste delen av rapporten gir et klart inntrykk av at arbeidsgiverne på dyreklinikkene ikke organiserer arbeidet særlig godt. Bransjen er preget av høyt forbruk av overtid: 28 prosent av dem som svarer rapporterer at de sliter med å skille mellom jobb og privatliv, og at både papirarbeid og grubling om jobben tas med hjem etter arbeidstiden er over. I likhet med andre kvinnedominerte bransjer med lav lønn, roter arbeidsgiver med spisepausene. I så høy grad at 37 prosent av dem som svarer, forteller at de gjennomsnittlig har en eller ingen uavbrutte spisepauser per uke.

Den siste delen av rapporten er dyster. 25,5 prosent melder at de føler seg uviktige og ikke hørt av daglig leder, mens 32 prosent svarer at de føler seg respektert, men ikke verdsatt. 62 av 100 opplever at de har liten eller ingen mulighet til å påvirke sin egen arbeidsmengde og kun 3,5 prosent av dem sier at de føler glede og har overskudd når de kommer hjem fra jobb. Resten av respondentene svarer blant annet at de er slitne, har hodepine, og enkelte melder at de bryter sammen når de kommer hjem etter jobb, at de blir sinte eller gråter.

Hele 16 prosent av dem som deltok i undersøkelsen hadde hatt selvmordstanker i tiden de har jobbet i veterinærbransjen. 85 prosent forventer ikke å bli værende i yrket sitt hele sitt yrkesaktive liv på grunn belastninger på psykisk helse, og gjennomsnittlig alder for å forlate yrket er 32 år.

Hvis arbeid skal være velferd, så får ikke arbeidet eller arbeidsgiver gjøre oss syke og nedbrutte. Det er tungt å være dem som jobber for medbestemmelse
og rettferdighet i bransjer med tungt arbeid, lav lønn og ofte få organiserte. Det er bare å bøye seg i støvet av respekt for tillitsvalgte som har mot til å ta fatt på
oppgaven. Så må arbeidsgiverne skjerpe seg, for disse tallene kan ingen bare se bort ifra.

Sara Bell,
leder i Fagforbundet i Bergen
post@fagforbundet-bergen