En god start i livet

I SOS- barnehagen bygges sterke vennskap mellom barna fra landsbyen, fra Fagforbundets barneby og fra bedrestilte familier i området. Barna integreres, lærer å respektere hverandre, å dele og å være venner.

22.02.2017 av Kari-Sofie Jenssen
Sist oppdatert: 22.02.2017

– Denne grunnleggende solidariteten er det viktigste vi lærer barna, sier Isaura, leder av Fagforbundets barnebybarnehage i Huambo, og som har ledet barnehagen siden den åpnet i 2011. 

Hun er utdannet sykepleier med barn som spesialfelt, og har alltid jobbet med barn. Det er det hun elsker. Fem lærere jobber sammen med Isaura. De har alle høyere utdanning og er kurset i pedagogikken som gjelder for SOS-barnehagen.

Den store drømmen for ansatte og foreldre er at barnehagen skal få kjøpt en minibuss. Transport er alltid et problem for fattige familier. De foresatte trenger transport til og fra jobb, og i tillegg må de betale transport til og fra barnehagen.

– Hadde vi hatt en bil så kunne vi hentet barna om morgenen og kjørt dem hjem om ettermiddagen. Det hadde vært fantastisk, sier Isaura.

 

Annerledes barnehage

I Huambo er det et sted mellom 10 og 15 barnehager. De andre barnehagene bærer preg av å være et sted for å oppbevare barna, mens foreldrene er på jobb. Det er blant annet ikke vanlig at barnehagene har uteområder som egner seg til lek.
I SOS-barnehagen har de god plass til utelek, og strukturen, pedagogikken og husene er noe helt annet. Pedagogikken i barnehagen likner den vi har i Norge.
I tillegg legges det vekt på at barna skal kunne skrive tall fra en til ti og sitt eget navn, før de skal over på Cambiote-skolen som seks-åringer. Den lille testen de tar av barna for å se om de har lært det de skal, er at de henger opp navnene på alle barna på veggen og ser om barna finner sitt eget navn. Det gjør de, ifølge den stolte barnehagelederen. Det viser seg også at barna fra barnehagen gjør det godt på skolen og er blant de mest skolemodne. I barnehagen går ungene fra de er tre til fem år, fra klokka 8 til klokka 16. De er delt inn i to grupper, opp til fire og femåringene for seg. Lek og læring går hånd i hånd.

Nulltoleranse for å slå

I den angolanske kulturen er det vanlig at familiene har både åtte og ti barn, og det er vanlig å slå barna.

– Det er vanlig å tro at det er sånn barn skal oppdras. Hvis vi oppdager at barn blir slått hjemme eller ser at barn blir slått her når de blir hentet, snakker vi med de foresatte. Heldigvis skjer det en positiv utvikling på området. Det diskuteres og forklares i radio og tv at barn ikke skal slås, forteller Isaura.
I barnehagen er det selvsagt også forbudt for barna å slå hverandre, men de kan til tider oppleve aggressive barn. Denne dagen var det blant annet et barn som kastet vann på et annet barn. De voksne grep inn ved å skille barna fra hverandre og snakke med dem. Selve disiplineringen går ut på å skille det aggressive barnet fra de andre. De voksne slår aldri.

Mobbing

I det siste har norske medier skrevet om barn helt ned i barnehagealder som mobber hverandre. I SOS-barnehagen kan en kanskje tenke seg at det kunne ligge til rette for sånne problemer, med barn fra så ulik bakgrunn.
De fattige barna er utsatte. De har ikke den samme tilgangen på omsorg, god hygiene, vann, klær og mat som barna fra barnebyen, eller fra familiene som betaler for plassen sin i barnehagen. 

– Dette var et problem i starten. Vi har brukt tid på å lære familiene at barna må være rene, ikke lukte vondt og ha rene klær når de kommer i barnehagen, forteller Isaura. I barnehagen lærer barna også å vaske seg før hvert måltid og pusse tennene etter måltidet.
Isaura forteller at noe av det vondeste hun har opplevd i tida hun har vært i barnehagen var da litt mer velstående foreldre tok barna sine ut av barnehagen, fordi de ikke ønsket at de skulle ha noe med fattige barn å gjøre.

– Dette har bare skjedd noen få ganger, heldigvis, legger hun til.

Verdifullt vennskap

Det er egne kokker i barnehagen som sørger for to av tre daglige måltider. Barnas tredje måltid må de selv sørge selv. Da kommer det fram hvem som kommer fra fattige kår, og hvem av barna som har mye.
–Den stuasjonen bruker vi bevisst til å lære barna å dele, og vi lærer de store barna å hjelpe de små. Dette håper vi skal bli verdier og vennskap som skal vare både gjennom skoletida og seinere i livet, sier Isaura, lederen i barnehagen.

 

Framtidas Fagforbunds-barnehager

– Hvis vi ikke kan bringe barna til barnehagen, så må vi bringe barnehagen til barna, sier Pinto Vunge. Sjefen for SOS-barnebyen og barnehagen har begynt å drodle med nye ideer og tanker for barnehagen. Ingenting er avgjort, så langt.

I de nærmeste fem årene vil mye endres. Færre barn fra Fagforbundets SOS-barneby vil være i alderen til barnehagens målgruppe mellom tre og fem år. Allerede
neste år vil det kun være fem barn, som er så små.
 
– Barnehagen ligger tolv kilometer fra lokalsamfunnet hvor vi har vårt hjelpeprogram. Det er mange barn derfra som går i barnehagen. De bruker mye penger på transport. Penger de trenger til mat. Vi må tenke nytt. Dersom barnehagen lå i nærheten av familiene ville det gjøre livet enklere for dem.

Nye tanker

Målet er å redusere distansen mellom barnehage og hjem, akkurat som vi ønsker i Norge. Tanken er da å bruke lokal byggeskikk for å bygge husene, og trene opp lokale frivillige til å gjøre jobben i barnehagen.
– Vi har kontakt med en god lokal humanitær organisasjon som vi kan tenke oss som partner i dette arbeidet. Vi har et område med ca 60 foresatte. Det er et fint sted å starte et pilotprosjekt, forteller Pinto.
Meningen er at familiene skal bli mer involverte i barnehagen. De som skal jobbe der vil læres opp av SOS, men ikke være ansatt i SOS. De skal motiveres av mindre et økonomisk tilskudd hver måned. Men med tida håper Pinto at jordbruksprosjektet, som er satt i gang, også vil kunne betale for barnehagen.

Selvhjelp og likestilling

Lokalsamfunnsprogrammet opptar barnebysjefen. Målet er at familiene skal stå på egne bein. Derfor har Pinto, etter forhandlinger med lokale myndigheter, klart å få dem med på å gi kvinnene i programmet en jordflekk hver. Tradisjonelt er det bare menn som eier jord i Angola. Pinto argumenterte med at kvinnene sørget for barna og barna var Huambos og Angolas framtid.
- Landområdet kvinnene har fått er så stort at de skal kunne sørge for blant annet mais, poteter og bønner til familien, og i tillegg ha nok til å selge på markedet. Om to-tre år håper jeg de vil stå på egne bein.
Pinto er opptatt av å styrke kvinnene med både opplæring både i jordbruk og i økonomi.
– Økonomisk uavhengighet vil bety sterkere kvinner med selvtillit til å si nei, og dermed kan de kanskje unngå å få så mange barn, håper Pinto.
Men fortsatt sier den angolanske kulturen at mange barn betyr trygghet i alderdommen.
– Det er fjorten år siden borgerkrigen i Angola og fortsatt er det alt for mange angolanske menn som ikke tar ansvar for barna sine. Det er kvinnene vi må støtte og som vi kan stole på, sier Pinto.