Sykelønnskutt vil ramme de yrkesgruppene vi trenger mest

Helsefagarbeider ved Drammen sykehus (Foto: Fagforbundet)

I et arbeidsliv som blir mer og mer brutalt, gir avtalene om lønn under sykdom en grunnleggende trygghet for mange arbeidere. Arbeidsgivere mener at sykelønnsordningen er for god, og når avtalen om inkluderende arbeidsliv skal vurderes, peker de på kutt i sykelønna. (Dagsavisen 10.7.18)

25.07.2018 av Mette Nord

Det synes ikke Fagforbundet er en god idé. Vi vet hvem som blir rammet av reduserte ytelser. Det er særlig kvinner i tøffe omsorgsyrker, pleiepersonell, renholdere og ansatte i barnehager. Mange av disse er våre medlemmer, og disse arbeidstakerne kan ikke gå på jobb med brukket ben eller arm, feber, influensa eller andre lidelser. De jobber tett på og med folk, og kan ikke gå på jobb dersom de kan smitte andre. I mange yrker går det an å ta hjemmekontor en dag, mens de som jobber i barnehage eller på sykehjem må stille opp. Vi mener det er feil at de skal straffes og trekkes i sykelønn, mens andre kan ta hjemmekontor en dag hvis de ikke føler seg bra. Når borgerlige partier og arbeidsgivere ønsker å redusere sykelønna, så er det nettopp disse yrkesgruppene som blir skadelidende. Det mener vi er dypt urettferdig. 

De som ofte uttrykker bekymring over andres arbeidsmoral og er mest engstelig for uberettiget utnytting av systemet, er de som som har god helse, et fritt yrke, høy lønn og som er på ulike måter er privilegert i forhold til mange andre arbeidstakere. De snakker ikke om at helse er knyttet til inntekt, oppvekst, utdanning og type arbeid. Eller om at forslagene vil forsterke de sosiale helseforskjellene i samfunnet, og ha uheldige fordelingsmessige konsekvenser.

Vi har høy yrkesdeltakelse i Norge. Det er en styrke for det norske samfunnet at flest mulig er i arbeid. Også arbeidstakere med redusert arbeidsevne. Dersom disse presses ut av arbeidslivet, gir det lavere produktivitet og økt press på andre ytelser som uførestønad, sosialhjelp og arbeidsledighetspenger slik vi ser det for eksempel i Sverige, hvor sykefraværet øker.

Vi minner om at da sykelønnsordningen ble innført i 1978 var det tverrpolitisk enighet om at alle arbeidstakere skulle ha full lønn under sykdom. 40 år etter, i det som gjerne kalles verdens rikeste land, har vi en gjentakende debatt om vi har råd til sykelønnsordninga. Stadig vekk foreslås endringer som noen mener vil redusere sykefraværet. Fellesnevner for forslagene er troen på at sanksjoner og kutt vil skremme folk fra å være borte fra jobben.

Jo Benkow (H), hadde gode poenger da han for førti år siden sa: - Den nye sykelønnsordning bygger på sosialpolitiske målsettinger som det lenge har vært tverrpolitisk enighet om, nemlig å gi alle som lever av sitt arbeid, full dekning for inntektsbortfall når sykdom melder seg. Det er et ideologisk uomtvistelig mål som vi nå er i ferd med å realisere.

Flere fulgte opp, og Kåre Kristiansen fra KrF sa at loven ville bety: - En viktig milepæl i vår sosialpolitiske utvikling. Han mente at den nye loven ville bringe oss på en ny levestandardstopp sett i global sammenheng og at: - Vi har råd til å koste på oss ordninger som denne.

LO har nettopp gjennomført en meningsmåling som viser at tre av fire nordmenn mener at sykelønnsordningen ikke bør strammes inn og at ansatte skal få full lønn under sykdom. LO sier at denne oppfatningen finnes på tvers av utdanning, inntekt, kjønn, alder og landsdel. Likevel opplever vi stadig vekk at politikere på høyresiden og arbeidsgiverorganisasjoner skaper tvil om sykelønnsordningen.

Fagforbundet mener at vi fortsatt har råd til å gi arbeidstakere som blir syke, full lønn. Det er enighet om at arbeid er bra for helsa, og for å motvirke den økende ulikheten. Når IA-avtalen snart skal reforhandles, må fokuset være å finne bedre løsninger for inkludering, arbeidsglede og nærvær. Skremsler om kutt i sykelønna gjør verken arbeidslivet eller arbeidstakerne friskere.

Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 25. juli 2018.