Til hovedinnhold

En modell under press

(Foto: Oddveig Hebnes)

Førstkommende fredag 17.00 møtes leder i Fagforbundet Mette Nord, leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen til debatt. I forkant av duellen ble begge lederne utfordret av Klassekampen på hva deres løsninger på fremtidas velferdsstat er. Mette Nord sitt innlegg kan du lese her, og debatten ser du på vår Facebookside førstkommende fredag 17.00!

22.10.2020 av Lars Helgerud
Sist oppdatert: 22.10.2020

Nylig har både Høyre og NHO varslet økt privatisering og bevisst krymping av offentlig sektor. Privatiseringspolitikken deres, som i årevis er blitt forskjønnet av retorikk, framstår nå i gammel, tradisjonell drakt.

Ulikheten vokser, også i Norge. De rike blir rikere, på bekostning av fellesskapet og velferdsstaten. NHOs rapport og Høyres partiprogram bekrefter at dette er en villet ulikhet. Noen annen slutning er det vanskelig å trekke når søkelyset er på skattelettelser, privatisering og kutt i velferdsytelser.

Private tjenester er verken billigere eller bedre. Høy profitt er uten tvil hoveddrivkraften for privatisering av velferdstjenestene, også i Norge. Å kjøpe billige barnehagetomter av kommunene, for så å selge dyrt, er en del av en forretningsstrategien for velferdsselskapene.

Fagforbundet er urokkelige i vår holdning om at skattefinansierte tjenester skal produseres av offentlig sektor selv. Vi vil at skattepengene skal gå til kontinuerlig og sømløs utvikling av velferdstjenestene våre. Kjernen i debatten om privatisering er at seriøse faglige miljøer ikke har gjort noen funn som tilsier at private tjenester er bedre eller billigere enn offentlige.

La meg dvele ved det geografisk mest nærliggende privatiserings-eksperimentet, nemlig det svenske. I 2011 publiserte Studieförbundet näringsliv och samhälle (SNS) rapporten «Konkurrensens konsekvenser. Vad händer med svensk välfärd?». Laura Hartman var forskningssjef ved SNS og hovedredaktør for rapporten. Forskningsrapportens konklusjon, at de siste 20 årenes privatiseringer i velferden ikke hadde medført noen effektivitets- eller kvalitetsgevinster, skapte såpass rabalder i svensk næringsliv at Hartmann ble nektet å delta i debatten som fulgte.

Siden da har svensk offentlig utredning (SOU) publisert to svært relevante utredninger, henholdsvis «Ordning och reda» i välfärden (2016) og «Kvalitet i välfärden» (2017).

Noen av lærdommene svenskene har gjort, er at det i kommersiell velferd er lavere personaltetthet og svakere kompetanse. Mange tilbydere gir mindre samhandling mellom ulike tjenester, og det er blitt større geografiske forskjeller i tilgangen på helsetjenester.

De svenske erfaringene lyder dessverre kjent for Fagforbundet og våre medlemmer. Vi mener at høyresida må slutte å bruke tida på å utmeisle stadig nye pynteord om privatisering. NHO og private bedrifter må utvikle forretningsideer som ikke bare er kopiering av offentlig sektors tjenester. Vi trenger et næringsliv som satser på reell innovasjon, som bidrar til verdiskaping og nye arbeidsplasser. Norge trenger ikke næringslivsledere som først og fremst vil tjene seg rike på å flytte penger fra de offentlige velferdstjenestene til egne bankkontoer.

Høyresida, med NHO og Høyre i spissen, har alltid påstått at offentlig sektor «er blitt for stor», og de gjør det nå også. I virkeligheten er det slik at når inntektene i et land øker, går også etterspørselen etter både private og offentlig tjenester opp. Folks forventninger til kvaliteten på offentlig tjenesteyting øker når inntekten øker. Derfor er tendensen at andelen av nasjonalinntekten som brukes på offentlige tjenester er høyere i rikere land enn i fattige.

Mulighetene for å mekanisere arbeidsintensive og menneskenære tjenester er langt mindre enn for kapitalintensiv vareproduksjon. I industrien gjør flere maskiner og ny teknologi det mulig å produsere langt flere varer per årsverk. Tjenester hvor kvaliteten er avhengig av relasjonen mellom bruker og den som yter tjenesten, kan rett og slett ikke oppnå den samme produktivitetsveksten som i vareproduksjon. For å få mer av slike tjenester kreves det flere årsverk. Dette gjør at slike tjenester framstår som relativt sett dyrere sammenliknet med varer over tid. Dette gjelder generelt for menneskenære tjenester uavhengig om de er i offentlig eller privat regi. Flere må jobbe som tannleger, frisører, lærere og helsefagarbeidere for å få mer av disse tjenestene. Dette har betydning for forholdet mellom privat og offentlig sektor. Mens privat sektor har et betydelig innslag av vareproduksjon, består offentlig forvaltning i all hovedsak av tjenester.

Offentlig sektor er dessuten en viktig stabilisator i økonomien, som sikrer at konjunkturene jevnes ut og at etterspørselen holdes oppe selv i lavkonjunkturer. Dette kommer det private næringslivet til gode og sikrer stabilitet og etterspørsel i usikre tider, slik vi har sett under koronakrisa. Kommuner og stat skal tilby samfunnsviktige tjenester for innbyggerne og næringslivet. Kommuner og stat skal løse et samfunnsoppdrag, utføre lovpålagte oppgaver, utjevne ulikheter, tilrettelegge for industri og næringsliv og løse beredskapsoppgaver.

Det er flere måter å måle offentlig sektors størrelse eller ressursbruk, blant annet i andel årsverk eller i offentlig bruk av varer og tjenester som andel av BNP. Utviklingen i andel årsverk fra 1970 og til 2019 viser at offentlig sektor økte på 1970- og 80-tallet som følge av utbyggingen av velferdsstaten. Her var økningen størst innenfor helse, omsorg og undervisning. Dette er tjenester vi har nytt godt av, og som ga mulighet til større grad av spesialisering, frigjøring av arbeidskraft til andre formål og likestilling.

Utviklingen av offentlig sektor fra 1990-tallet har vært relativ stabil og andelen har vært rundt 30 prosent over lang tid. Hvis vi ser på utviklingen fra 1995-2019, og sammenligner veksten mellom privat og offentlig innenlandsk ressursbruk, gir det godt bilde: Privat konsum og investeringer (mellom 128 og 108 prosent) har økt mest, vesentlig mer enn offentlig bruk av varer og tjenester (86 prosent).

Dette viser at vi har blitt mer velstående som nasjon, men også at en større del av samfunnets ressurser har gått til privat sektor (husholdninger, ideelle og bedrifter) enn til offentlig sektor. Det betyr at det relativt sett har gått mindre ressurser til det offentlige for å løse ulike samfunnsoppgaver enn til privat sektor.

Vi i Fagforbundet, som organiserer mange arbeidstakere i kommunal sektor, er også bekymret over at kommunale inntekter har vokst en god del mindre enn BNP i Fastlands-Norge og BNP i tida 1995–2019. Det viser nye tall fra Teknisk beregningsutvalg. Derfor er det feil av NHO og Høyre å påstå at offentlig sektor har vokst for mye, i alle fall hvis vi sammenlikner med privat sektor.

Dette er tall fra fortida. Ser vi framover i tid, er jeg overbevist om at flere helsefagarbeidere og lærere er bedre for samfunnet, enn at enda flere luksusbiler skal kjøre ut av Oslo når det nærmer seg helg, på vei til nok en hytte i mangemillioner-klassen.

Det er ikke noe spørsmål om vi har råd til offentlig sektor i framtida. Spørsmålet er om vi velger å prioritere nok ressurser til offentlige velferdstjenester for å gjennomføre samfunnsmål som er viktig for alle i landet. Offentlig sektor klarer helt fint å løse samfunnsmål i framtida også, så lenge det ikke legges opp til ineffektive løsninger eller rett og slett snubletråder som privatisering og konkurranseutsetting.

Offentlig og privat sektor er gjensidig avhengige av hverandre. Det er en av grunnene til at velferdsmodellene i de skandinaviske landene har fått bred og positiv internasjonal omtale de seinere årene. NHO og Høyre ser bort fra analysene fra Verdensbanken, World Economic Forum og Forbes. De understreker nettopp offentlig sektors avgjørende betydning for næringslivets gode vilkår i de skandinaviske landene, som de peker på som en hovedårsak til at vi har greid oss gjennom kriser mye bedre enn andre vestlige land.

Det er heller ingen direkte sammenheng mellom kutt i offentlig kostnader og privatisering av offentlige tjenester. I 2019 utgjorde helseutgiftene i Norge 10,5 prosent av BNP, mens tilsvarende tall i USA var 17 prosent i 2018. Det gjennomprivatiserte og omdiskuterte helsevesenet i USA er nok godt kjent for de fleste. Norsk næringsliv, som gjennom tiår har hatt USA som forbilde, har forhåpentligvis ikke som mål at Norge skal få et oppsvulmet og grådig, privat helsevesen?

Offentlig sektor kjøper varer og tjenester for over 560 milliarder kroner, viser tall fra Digitaliseringsdirektoratet. Det er mye å hente på å redusere disse utgiftene og ha bedre kontrollrutiner.

Det er viktig å hindre at den useriøse delen av næringslivet skyver kostnader over på arbeidstakere, forbrukere og skattebetalere. Vi vet at byggefeil koster oss 20 milliarder i året (tall fra Sintef/NTNU), skatte- og avgiftsunndragelsene koster oss anslagsvis 136 milliarder årlig (Kripos), arbeidsmarkedskriminaliteten koster oss 28 milliarder (Samfunnsøkonomisk analyse) og arbeidsskader og arbeidsskadedødsfall belaster oss med 30 milliarder årlig (Sintef).

Hvor mye lønnstyveriene koster oss, hvor mye som skyves over på fellesskapet via forsikringsselskapene og garantiordningene, hva natur- og miljøskader og mangelfull matsikkerhet koster oss – det vet vi altfor lite om. Felleskassa lekker som en sil, og havner som profitt hos useriøse aktører. Det er mye annet å ta tak i enn å privatisere offentlige tjenester – i alle fall for en seriøs arbeidsgiverorganisasjon. Viljen til å skape arbeidsplasser må være reell og nye arbeidsplasser skapes ikke ved å privatisere offentlige tjenester.

Fagforbundet er klar til kampen om privatisering og offentlige velferdstjenester som Høyre og NHO nå varsler. Likevel håper vi at høyresida innser at vi heller bør bruke kreftene på de store utfordringene som Norge står foran: Vi må bekjempe koronaviruset og den rekordhøye arbeidsledigheten den har skapt. Vi må nedkjempe de økende forskjellene i samfunnet. Vi må overvinne klimakrisa på en rettferdig måte. Dette er jobben vi må gjøre nå, helst i fellesskap og i tråd med den norske modellen.

 

Mette Nord, leder av Fagforbundet.

;
Hei, jeg heter Frøya. Hva kan jeg hjelpe med?