Fagforbundet.no

Logg inn
A A A Presse Om Fagforbundet

Moduler

Ikke glem de yrkesretta høgskoleutdanningene!

Yrkesfag viktig
Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner i prat med elever på IKT-faget på Kuben videregående skole. (Foto: Jan Tore Skjelbek)

Når flere høgskoler har blitt universiteter, må vi huske hvorfor vi har yrkesretta utdanninger, skriver Sissel M. Skoghaug og Iren Luther i Dagsavisen-kronikk.

Fagforbundet hjelper deg Bli medlem i Fagforbundet!

Den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom universiteter og høyskoler, der universitetene sto for lange og spesialiserte utdanninger og høgskolene sto for korte og mer breddeorienterte yrkesretta utdanninger, er ikke lenger en selvfølge. Flere høgskoler har blitt universiteter, og denne utviklingen fortsetter. Det betyr at mange tre- og fireårige profesjonsutdanninger, som er bærebjelker i velferdsstaten, blir universitetsutdanninger.

Konsekvensene av å legge ned så mange høgskoler har ikke blitt diskutert i Universitets- og høgskolerådet – med tanke på høgskolenes oppgaver og ansvar og hva offentlig og privat sektor trenger av arbeidskraft, ifølge rektor Husebekk ved Universitetet i Tromsø i Khrono 28. mars. Utviklingen skjer nesten uten debatt, selv om konsekvensen kan bli store for samfunnet.

Fagforbundet organiserer mange av yrkesutøverne i disse sentrale velferdsyrkene. Derfor er vi opptatt av samfunnsoppdraget til utdanningsinstitusjonene. Utdanningene må fortsette å være yrkesretta og relevante. 

Krav om doktorgrad for å undervise framtidas barnehagelærere

Hvordan løser de nye universitetene samfunnsoppdraget? Rekrutteringspolitikken ved det nye universitetet OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) kan være et eksempel på hva som skjer når en høgskole blir universitet. Universitetsledelsen ønsker at alle utlysninger skal være internasjonale, at det ikke lenger skal kreves at den som ansettes behersker norsk eller skandinavisk og at alle som ansettes skal ha såkalt førstekompetanse, altså doktorgrad.

I «de gamle universitetene» er det en logikk som kanskje kan aksepteres. For dem er det viktig å få ansatt de beste forskerne innenfor feltet. Det kan gi mening i fag som fysikk, matematikk og medisin, men er det nødvendigvis slik når det skal rekrutteres ansatte til sykepleierutdanningen, sosionomutdanningen eller til lærer- og barnehagelærerutdanningen? 

Er det høy ranking i internasjonale tidsskrifter som bør telle mest når det skal prioriteres mellom søkere på utlyste stillinger til disse fagene? Hva med arbeidserfaring fra norske aldersinstitusjoner, sykehus, erfaring fra arbeid i norsk barnevern, rusomsorgen, skole og barnehage? Er det en kompetanse som bør være underordnet høy ranking i internasjonale tidsskrifter? 

Uheldig for undervisningen

I realiteten blir det slik når ansettelsespolitikken går ut på at det ikke skal kunne tilsettes universitetslektorer (ansatte uten doktorgrad) uten i særlige tilfeller. Mange med erfaring som sykepleiere og som barnehagelærere tar etter hvert master. De vil ikke lenger ha den kompetansen som de nye universitetene ønsker. Søkere må ha doktorgrad, men de behøver ikke nødvendigvis ha særlig arbeidslivserfaring fra yrket eller beherske norsk eller skandinavisk.

Dette kan få uheldige konsekvenser for undervisning, veiledning, vurderingsarbeid og eksamensretting. Kvaliteten på utdanningen reduseres ved at relevansen av utdanningen for yrkesfeltet svekkes. Dette er en utvikling Fagforbundet mener går i feil retning.

Det får også negative konsekvenser for forskning på velferdsstatsyrkene. Forskning på norske forhold og datainnsamling gjennom samtaler med barn og intervjuer av unge og gamle brukere av velferdstjenestene, krever både godt norsk språk og solid kunnskap om norsk arbeidsliv. 

Uheldig akademisering

Internasjonalt samarbeid er viktig for å utveksle erfaringer innenfor disse yrkene og for å lære av forskning på yrkesfeltet. Internasjonalisering er på mange måter positivt, men det kan fremmes uten å true norsk som fagspråk og kvaliteten på utdanningene.

Fagforbundet er bekymret for en uheldig akademisering ved enkelte masterutdanninger på de nye universitetene, for eksempel på master i barnehagepedagogikk ved Oslomet (Morgenbladet 29.09.2017). Pensum er altfor ofte unødvendig vanskelig å forstå og lite relevante for yrkesfeltet.

Litteraturanmelder og sykepleierstudent Cathrine Krøger har skrevet mye om hvordan lærebøker i sykepleiefaget har et utilgjengelig språk. Kanskje er dette et utslag av uheldige forsøk på å vitenskapeliggjøre et praktisk fag? Sykepleieren skal møte virkelige mennesker når de kommer ut i jobb, ikke bare saksdokumenter og prøveresultater. 

Fortjener å møte lærere som kjenner arbeidslivet

Fagforbundet etterlyser at instituttledelse, fakultetsledelse og rektorer tar ansvar for kompetansen til nyutdannede sykepleiere, vernepleiere, barnehagelærere, sosialarbeidere og grunnskolelærere. De nye universitetene består hovedsakelig av utdanninger som skal utdanne yrkesutøvere til praktisk arbeid i det norske samfunnet. 

Utdanningen må være tilpasset hva som venter i arbeidslivet. Hvis de nye universitetene ikke makter å ivareta sitt samfunnsoppdrag, kan det bli opp til fagskolene å måtte utdanne den kompetente arbeidskraften vi faktisk trenger?

Menneskene som skal sørge for en verdig eldreomsorg for etterkrigskullene og passe på barna våre i barnehagen, fortjener å møte undervisere som kjenner feltet, behersker norsk og som driver relevant forskning.

Studentene skal ut i en virkelighet der de må håndtere ressursknapphet og stadig endrede rammebetingelser. Vi må ikke glemme å gi de som velger yrkesretta høgskoleutdanninger den kunnskapen de faktisk trenger i møte med jobbhverdagen i norske barnehager, skoler og sykehus. Så langt kan vi ikke se at de nye universitetene tar dette på alvor.
 

Kronikken sto på trykk i Dagsavisen 11. mai 2018