Marit Sauge

Marit Sauge er leder for bussklubben i Oslo Sporveiers Arbeiderforening. (Foto: Birgit Dannenberg / Fagforbundet)

Ingen sceneskrekk: Medie-Norges kameraer og mikrofoner pekte nylig mot en endeløs rekke bussjåfører i selvlysende streikevester. Aller fremst sto Fagforbundets Marit Sauge (62), rak i ryggen og med krystallklare budskap til media.

16.10.2020 av Jan Tore Skjelbek
Sist oppdatert: 23.10.2020

 

 

– De trengte noen som kunne stå fram og fortelle media om vår jobbhverdag. For å vinne en streik, trengtes en strategi, og min strategi var å få fram budskapet vårt i media, sier Sauge.

Vi kan kort oppsummere og si mediestrategien til klubblederen og streikelederen i Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA) var god. Kommunikasjonsrådgivere kniver om hvem av dem som kan skryte på seg at kvinnen med den klare stemmen har vært deres elev. Fagforbundets ledelse reiste seg i respekt og et nasjonalt streikeledermøte ga spontan applaus.

De ville alle være en del av vinnerlaget til den uredde bussjåføren, Fagforbundets uredde bussjåfør.

Busstreiken inntar nyhetsbildet

Det ble snart ingen tvil om hvor opinionen sto. De heiet på bussjåførene. Innbyggerne og passasjerene fikk et godt innblikk i hvilke utfordringer yrkesgruppen sto overfor. Det kunne de lese og høre om i lokalavisa og i nasjonal presse og tv.

– Det ene tok det andre. Det gikk ikke lang tid fra jeg gjorde det første intervjuet til flere journalister viste interesse. Bare det at det er en streik er en nyhetssak. Hvis de er interessert i at bussene går, må de jo være interessert i hvorfor bussjåføren ikke kjører, at mekanikerne ikke skrur på bussene og at trafikklederne ikke leder trafikken, sier Sauge.

Kampen over alle kamper

Det er en sak som trumfer alt annet for Marit Sauge. Hun gir seg ikke før det blir slutt på anbudene.

– Så lenge det er anbud, må man bare legge inn det aller billigste tilbudet. Det er for eksempel en irritasjon at vi må jobbe gratis både før og etter vakt.

– Man venner seg jo til alt og tar det fordi det ikke er et alternativ. De resignerer og tror det ikke kan bli annerledes. Frustrasjonsnivået kan etter hvert bli voldsomt. Vi kan ikke se på arbeiderne som noen som vi skal få mest mulig ut av økonomisk. Det må bli slutt på anbudene. Vi må drive i egenregi, legger hun til.

Sceneskrekken kurert i ungdomsårene

Hvorfor ble det nettopp Marit Sauge som sto i front for de streikende? Det er nok ingen tilfeldighet. Hun har lang fartstid bak seg som tillitsvalgt og som klubbleder fra 2007, men det skyldes nok ikke minst at hun sto tidlig på scenen foran et publikum.

– Det er bare morsomt å snakke på tv og i radio. I ungdomsårene holdt jeg på med teater, i Suttungteateret på Tangen på Hedmarken, og det gjorde at jeg ble vant til å stå på scenen, forteller hun.

De første årene i livet til Marit Sauge ble tilbrakt i Sagdalen ved Lillestrøm. Hun har gode minner fra et nabolag der de fleste jobbet på fabrikker.

– De var veldig omsorgsfulle mennesker, og det skapte et godt oppvekstmiljø. Det har nok påvirket meg til å ikke tåle at folk blir dårlig behandlet. Det opprører meg å se at noen ikke klarer å ta vare på egne behov i møte med arbeidsgiver. Jeg må ta ansvar og hjelpe til så godt jeg kan, sier hun.

Marit Sauge kjører 20-bussen mellom Skøyen og Helsfyr i Oslo, og hun kommer til å kjøre buss fram til hun er 72 år gammel. Hun ga Norge innsikt i en bussjåførs utfordrende hverdag – og fikk folk flest med seg i bransjens kamp mot urettferdige lønns- og arbeidsvilkår.