Ikke kan de reise – ikke får de bli

Like før jul vedtok Fagforbundets landsstyre støtte til de ureturnerbare flyktningene. De har mistet retten til opphold i Norge, men kan ikke reise fordi det er for farlig. I Norge har de ingen rettigheter, ikke til arbeid, helsetjenester eller andre velferdstjenester.

17.03.2020 av Kari-Sofie Jenssen
Sist oppdatert: 18.03.2020

Mennesker i limbo, kaller de seg. En liten organisasjon som er stiftet for å ivareta interessene til de mellom to og tre tusen menneskene som oppholder seg i Norge på disse umenneskelige vilkårene. Store norske leksikon beskriver limbo slik: I norsk dagligtale brukes limbo gjerne som en betegnelse på ’det store intet’; det å befinne seg i en ikke-tilstand; utenfor og glemt.

Får Fagforbundets støtte

Tidlig i februar kom en gruppe fra «Mennesker i limbo» til Fagforbundet for å diskutere om støtten fra Fagforbundet kunne bli noe mer enn bare ord.  Fagforbundets Stein Guldbrandsen var krystallklar.

– Vi vil at dere som ikke kan returnere skal få jobbe og ha rett til helsehjelp. Det blir en utfordring å få Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å gå inn for dette, men vi skal gjøre vårt beste, sa han. 

Brukt som slaver

Det var rystende beretninger de ti gjestene fra «Mennesker i limbo» hadde å fortelle.

– Vi blir brukt som slaver i Norge, og ingen sier noe om det, fortale de. Noen av dem levde av svart arbeid, og med timelønn helt ned i 25 kroner i timen. En fortale at han måtte jobbe 60 timer i uka bare for å kunne betale for livsnødvendig medisin. En var lovet lønn, men når lønningsdag kom ble han avvist; Uten skattekort – ingen lønn, selv om arbeidsgiver utmerket visste at han ikke kunne få noe skattekort.

– Vi ønsker ikke å jobbe svart. Vi vil leve anstendige liv innafor ramma av systemet, sa flere av dem. 

Må få forsørge seg selv

Ivar Romundstad, nestleder i Fagforbundet Viken og medlem i landsstyret, deltok på møtet. Han fikk litt av hvert å tenke på.

– Det er en uverdig og rystende behandling disse menneskene får. Vi kan ikke stilltiende sitte å se på at folk lider slik disse folka gjør. Så lenge de ikke kan forlate landet, så må de få lov til å forsørge seg selv ved å jobbe. Det finnes ikke noe annet logisk svar.

Må våge å krysse grenser

– Jeg mener vi i LO på en eller annen måte må utfordre disse bestemmelsene. Kan man forestille seg en form for gratis medlemskap eller liknende i enten LO eller Fagforbundet? Med vår posisjon og innflytelse i samfunnet ville vi hatt et helt annet utgangspunkt for å hjelpe dem. Det er ikke disse menneskene som gjør feil, det er lovverket som er feil. Noen ganger må vi tørre å krysse grenser for å greie å endre dem, sier han.

En av «Mennesker i limbos» talsmenn, tidligere biskop Tor B. Jørgensen hadde en oppfordring til Fagforbundets medlemmer. 

– Mange av disse menneskene har ikke noe sted å gjøre av seg, de kan bo i mottak, men for mange er ikke det en løsning. Så hvis noen i Fagforbundet har et rom de ikke bruker, så er det bare å ta kontakt, sa Tor B. Jørgensen.