Manglet kontrakt – vant retten til fast jobb

På vegne av et medlem vant Fagforbundet en sak mot en kommune i Follo med krav om fast ansettelse. Medlemmet fikk praksisplass i kommunen i 2012. I juni 2014 ble hun ansatt i 50 prosent stilling med tilskudd fra NAV. Hun var for øvrig 50 prosent ufør.

29.01.2020 av Geirmund Jor
Sist oppdatert: 08.06.2020

Tiltaket opphørte i mai 2017, og hun arbeidet videre uten arbeidsavtale i samme stillingsprosent og med det samme arbeids- og ansvarsområde som hun hadde hatt.

Arbeidsforholdet ble avviklet av arbeidsgiver i april 2019, etter at tillitsvalgte forsøkte å avklare det rettslige grunnlaget for ansettelsen. Først i innkallingen til drøftelsesmøte skrev kommunen at de mente at ansettelsen var midlertidig jf. Arbeidsmiljølovens (aml.) § 14-9 annet ledd bokstav b. Retten skriver at det åpenbart var alt for sent, mer enn to år etter at praksisperioden var over. 

Fagforbundet, ved prosessfullmektig Anne-Gry Rønning Aaby fremmet krav om fast ansettelse i 50 prosent stilling i medhold av aml. § 14-11 (1) jf. § 14-9 første ledd, subsidiært med krav om fast ansettelse etter grunnbemanningslæren.

Tingretten tar utgangspunkt i kravet om skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold, jf. aml. § 14-5, og viser til de minstekravene som stilles til avtalens innhold i § 14-6. Retten peker på at arbeidsgiver ikke hadde formalisert arbeidsforholdet, men at dette alene ikke er avgjørende for spørsmålet om arbeidstaker har krav på fast ansettelse. Andre omstendigheter kan vise at ansettelsen er midlertidig. 

Retten mente det ikke var bevis for at kommunen hadde forutsatt midlertidig ansettelse. Verken bevis fra tida rundt ansettelsen fant sted, eller øvrig dokumentasjon underveis i ansettelsesforholdet kunne underbygge dette. Tingretten la vekt på at medlemmet selv hadde oppfattet at NAV-tiltaket var «et ledd mot en fast ansettelse», og at hennes arbeidsoppgaver ikke hadde karakter av å være typiske vikaroppgaver, men forefallende arbeid på linje med øvrige fast ansatte på enheten.

Tingretten avsa enstemmig dom om fast ansettelse i samsvar med § 14-9 første ledd. Det var ikke nødvendig å vurdere den subsidiære påstanden om fast ansettelse etter grunnbemanningslæren.

Saksøkeren ble tilkjent en samlet erstatning på 170 000 kroner, hvor 116 000 var inntektstap fra fratredelsen til domstidspunktet. Dommen er rettskraftig.