Ideene som muliggjorde NAV-skandalen

NAV-skandalen har rystet oss. Skal oppgjøret telle, så må det også rettes mot de underliggende ideene som fikk oss til å godta at dette vedvarte i år etter år. Jeg vil peke på tre ideer som har legitimert praksisen over tid, skriver Guri Jørstad Wingård.

30.11.2019 av Guri Jørstad Wingård, samfunnsforsker og skribent
Sist oppdatert: 01.12.2019

(Foto: Bård Skarra, Skarra Grafisk)

For det første og grunnleggende: Ideen om at ytelser fra det offentlige egentlig er gammeldags veldedighet, som må mottas med takknemlighet og lydighet. Dette er et fundamentalt brudd med velferdsstatsideen, der vi alle drar lasset sammen og har like rettigheter. Det er en «oss» versus «dem»-tankegang: De som betaler og er «snille» sammenlignes med dem som mottar og burde være takknemlige og følge reglene som de førstnevnte lager. Eller eventuelt bare ta seg sammen og bli like flinke og rike.

Bak denne ideen ligger argumentasjonen om at arbeidsløse, fattige og syke visstnok motiveres av at det knipes inn, at den udiskuterbare arbeidslinja definerer den enkeltes verdi - og tendensen til å privatisere seg ut av fellesskapsordningene, hvis man kan. Det store problemet med dette er at det universelle og solidariske med velferdsstaten undergraves. Dermed har veldedighetstankegangen har fått smyge seg inn der den ikke hører hjemme. Da blir konsekvensen at mottakeren pent får føye seg og bøye seg og ta sin skamfulle straff.

Så kobles dette med to andre underliggende ideer, riktignok sterkt knyttet til den første, siden premisset er nettopp skillet mellom «oss» og «dem». For ikke bare skal mottakere være ydmykt tause, de skal også rammes av bestemte regler for livsførsel: Disse to ideene er: Ideen om at et «helnorsk dagligliv» er det normale - og ideen om at reising er bare «luksus og kos».

Men vi legger jo bare disse forventningene til grunn for «de andre», for mottakerne av trygdeytelser. Transnasjonale liv, på tvers av Norges grenser, er verken noe ekstraordinært eller suspekt. Folketrygden omfatter oss alle. Også med livene, forpliktelsene, familiene, ansvaret, økonomien, savnene - og alt annet, på tvers av grenser. Dette er ikke bare forbeholdt «de rike» eller dem som har vært heldige nok til å ikke trenge en ytelse fra NAV.

Før i tida lukket man fattige inne på fattighusene, i en avgrenset og kontrollert tilværelse. Premisset var – og er - dermed at når det offentlige sørger for deg, da skal det offentlige også kontrollere hvor du befinner deg.

Igjen er vi der hvor vi lar disse ideene undergrave selve velferdsstatsideen. Fundamentet der vi alle er i samme båt, med våre ulike liv. En skulle ikke vært dømt til å bli «den andre», den tause, takknemlige, nederst ved bordet - når skaden, det syke barnet, den nedlagte bedriften, den tyngste natta - kom. En skulle vært en del av fellesskapet vi alle var stolte av. Men vi har latt disse ideene surre og gå. Det har vi akseptert. Det har legitimert en praksis der vi har fratatt medmennesker i sårbare situasjoner livsgrunnlag og ære, og der vi har latt selve rettsstatsprinsippene tape.

Det er derfor ikke nok å gjennomgå selve sakene. Vi må også ta et oppgjør med de underliggende ideene.

En lengre versjon av denne teksten ble først publisert på dagbladet.no 07.09.19.