Renovasjon – en kritisk samfunnsfunksjon

Har det blitt hakk i plata slik at låta om samfunnskritiske yrker og lønnsnivå går på repeat? Meget mulig. La i så fall denne teksten være et bidrag til at hakket blir så dypt at låta fortsetter på repeat fram til, og gjennom hele tariffoppgjøret til høsten. Intet mindre enn et lønnsoppgjør med reallønnsvekst og innhenting av etterslep vil kunne dytte platestiften videre.

29. april 2020 av Rainer Svartrapmo, leder YST

Klubbleder på Renholdsverket

På lista over kritiske samfunnsfunksjoner finner vi de som jobber med renovasjon. Blant våre fagforeningskamerater finner vi en god gjeng som jobber på Renholdsverket.

Klubbleder på Renholdsverket, Helge Fossen på oppdrag. 

Klubbleder Helge Fossen forteller at «da korona traff oss, og regjeringen stengte ned landet skjedde ting fort. Etterhvert som dagene gikk, kom Avfall Norge (bransjeorganisasjonen for avfalls- og gjenvinningsbransjen) på banen og ba renovasjonsselskapene om å stenge gjenvinningsstasjonene. Usikkerheten medførte at vi som jobber i Trondheim Renholdsverk AS  fikk permitteringsvarsel». Dette var altså før listen over kritiske samfunnsfunksjoner var skikkelig avklart.

De konkrete konsekvensene av en slik nedstenging vet vi heldigvis lite om – permitteringsvarslene ble etterhvert trukket tilbake. Helge forteller videre at «på grunn av varslingsfrister, og at vi visste lite om hvordan dette ville komme til å utarte seg, var vi tillitsvalgte jevnlig i drøftingsmøter med ledelsen. Alle var enige i ønsket om at vi etter korona-krisa fortsatt skulle ha trygge arbeidsplasser å gå til».

Ett usikkerhetsmoment var lenge med tanke på stengte skoler og barnehager. Det ble sagt at de med samfunnskritiske jobber skulle få ha barna på skole og i barnehage. «Overraskelsen ble derfor stor da det viste seg at renovasjon ikke var å finne på lista over samfunnskritiske funksjoner» forteller klubblederen. «Trondheim Renholdsverk AS samler årlig inn 40 000 tonn avfall i Trondheim kommune – hvis det ikke er samfunnskritisk er det merkelig». 

Renovasjon kom imidlertid inn på den nevnte lista etterhvert, og både renovasjon og gjenvinning går nå tilnærmet som normalt – med noen korona-relaterte tilpasninger. Helge kan fortelle at «korona-hverdagen er ganske annerledes. Vi har oppmøte til forskjellige tider, og har mye fokus på spriting og vasking. Vi vil jo gjerne unngå mannefall som følge av påvist smitte og karanteneregler».

Her kvitter Helge seg med dagens fangst: 3 tonn plastavfall. 

Misforhold mellom lønn og samfunnsfunkson?

I boka «Utopia for realister» av Rutger Bregman brukes renovasjonsarbeidere i New York som eksempel for å illustrere misforholdet mellom hvor viktig et yrke er for samfunnet, og hvordan de blir økonomisk verdsatt. Bregman omtaler renovasjonsarbeiderstreiken i 1968 i New York – en streik som førte til første unntakstilstand siden 1931. Streiken varte i ni dager før styresmaktene i New York måtte gi seg, og innfri kravet fra renovasjonsarbeiderne om en anstendig lønn. Da flommet gatene over av 100 000 tonn søppel. Nyhetsmagasinet Time konkluderte med at «det lønner seg å streike».

Et eksempel på renovasjonsarbeidernes kritiske samfunnsfunksjon som ligger nærmere, både i tid og geografi, er fra Sentrum Røntgen-streiken i 2008. 25 ansatte ved Sentrum Røntgen-klinikkene i Stavanger, Bergen og Trondheim gikk 15. februar 2008 ut i streik for å få tariffavtale. Det ble varslet sympatiaksjoner, og blant annet boikott fra Universitetssykehuset i Stavanger, A-hus, Ullevål og Aker sykehus. I Trondheim varslet Fagforbundet at deres medlemmer i Renholdsverket og Retura ville tas ut i sympatiaksjon fra og med 25. mars, noe som i praksis stoppet søppelhentingen fra Sentrum Røntgen. Dagen etter kunne Sentrum Røntgen melde at de hadde besluttet å melde seg inn i Spekter, noe som innebar tariffavtale med AFP for de ansatte —.

Tilbake til Bregman, som for å understreke misforholdet mellom lønn og samfunnsfunksjon også skriver om en annen streik – i en bransje med adskillig høyere lønnsnivå enn renovasjon – nemlig bankstreiken i Irland, 1970. Streiken startet i mai, og i juli skrev The Times at: «De tallene og utviklingslinjene vi har tilgang til, indikerer ikke at tvisten har hatt ugunstig effekt på økonomien hittil.» Streiken skulle vare i hele seks måneder. I 2013 kunne en irsk journalist gi følgende refleksjon: «Hovedgrunnen til at jeg ikke husker stort fra bankstreiken, var at den ikke hadde noen negativ innvirkning på dagliglivet.»

Det kan kanskje virke som at jo mer kritisk en samfunnsfunksjon er, jo lavere verdsettes de yrkene som sørger for å oppfylle disse funksjonene. Lista er lang, og hvis du lurer på hvem disse er skal du få et hint: vi som samfunn har de siste ukene omtalt dem blant annet som helter, og vi har gitt dem rause mengder applaus. Men applaus i seg selv har aldri betalt husleia for noen. La oss lage et så dypt hakk i den plata at det eneste som kan dytte platestiften videre er et lønnsoppgjør med reallønnsvekst og innhenting av etterslep.

Litt om våre medlemmer på Renholdsverket:
Vi er ca 50 personer fordelt på 35 biler, og noen på kontoret for å koordiner oss. 
Utdannelsen de fleste har er fagbrev som yrkessjåfør eller gjenvinningsoreratør.
Det er også noen ufaglærte. Minimumkrav er førerkort klasse C, lastebil.
Men slik verden er nå med utdanningskrav er det vanskeligere og vanskeligere
for ufaglærte å få seg jobb hos oss.
Vi har også minst en lærling i yrkessjåførfaget til enhver tid.