Til hovedinnhold

Hvordan fagbevegelsen kan lede an i det grønne skiftet

Heikki Eidsvoll Holmås, tidligere statsråd i den rødgrønne regjeringen og forfatter av «Kloden Brenner – Hva må gjøres?»

Heikki Eidsvoll Holmås, tidligere statsråd i den rødgrønne regjeringen og forfatter av «Kloden Brenner – Hva må gjøres?» (Foto: Multiconsult)

Etter en sommer med varmerekorder på Svalbard og i London, ulidelige skogbranner i Sør-Europa og mer enn 1500 døde i et oversvømmet Pakistan, så tviler vi ikke lenger på at klimakrisen er i gang og at et grønt skifte er helt nødvendig.

20.09.2022 av Heikki Eidsvoll Holmås
Sist oppdatert: 28.09.2022

Heikki Eidsvoll Holmås, tidligere statsråd i den rødgrønne regjeringen og forfatter av «Kloden Brenner – Hva må gjøres?»
Heikki Eidsvoll Holmås, tidligere statsråd i den rødgrønne regjeringen og forfatter av «Kloden Brenner – Hva må gjøres?» (Foto: Bård Skarra (ill.))

Det er tre grunner til at fagbevegelsen bør ta lederskap i det grønne skiftet:

1) Uten at fagbevegelsen tar lederskap, er det ikke sikkert at det går fort nok.

Med Støre-regjeringens mål om å kutte 55 prosent av klimagassutslippene sammenliknet med 1990, må Norge kutte 2,9 millioner tonn hvert år frem til og med 2030. Det er mer enn vi har klart å kutte i noe enkeltår tidligere.

2) Bare om fagbevegelsen tar lederskap, vil folk flest komme godt ut av det grønne skiftet.

Alle omstillinger kan skape vinnere og tapere, også den grønne. Om ikke fagbevegelsen har hånden på rattet, er det større risiko for at det er ansatte i virksomheter som trenger størst omstilling som kommer dårligst ut.

3) Om fagbevegelsen staker ut en tydelig og rettferdig kurs for hvordan det grønne skiftet skal gjennomføres, vil fagbevegelsen oppleves som viktig også for dere som må leve med konsekvensene av den klimakrisen vi som er 50+ har påført alle som kommer etter.

Fagbevegelsen kan ta lederskap på tre måter:

1) Fagbevegelsen må lede an i utviklingen av klimapartnerskap mellom arbeidslivets parter og staten. Den største bremsen for omstilling finner vi dag i staten, enten det gjelder klimakrav eller ny energiproduksjon. I byggebransjen er eksempelvis næringen klar for å innføre strengere energi og klimakrav til både bygg og ny infrastruktur. Likevel sleper departementene bena etter seg. Her trengs fagbevegelsen for å vise regjeringspartiene hvordan de kan levere på sine løfter om klimapartnerskap.

2) Fagbevegelsen må sette medlemmenes og fellesskapets interesser først i den grønne omstillingen – ikke bedriftseiernes. 2023 ligger an til å bli året der folk mister kjøpekraft, offentlige budsjetter kuttes, men olje, kraftproduksjon og råvareindustri går så det suser. I en sånn situasjon kan ikke fellesskapets penger fullfinansiere næringslivets omstilling med kutt i offentlig velferd. Den omstillingen må de finansiere størsteparten av selv. All støtte må følges av klimakrav.

3) Ansatte og tillitsvalgte må aktivt presse på for en grønn og rettferdig omstilling av egen virksomhet og sin kommune, både gjennom sitt arbeid som enkeltpersoner og gjennom sin forening. Alle utslipp i Norge (bortsett ifra fra oljeutvinning) skjer i en kommune. Nettopp derfor er det utrolig viktig at ansatte i kommunen tar tak for å kutte alle utslipp til null. Mange av de store klimagrepene som er tatt i Norge har skjedd i samspill mellom politikere og dyktige offentlige ansatte som har drevet gjennom imponerende klimaløsninger som elferger, elhurtigbåter, elbusser, fyringsoljeforbud og karbonfangst og lagring fra energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud.

Klimakrisen krevet at alle gjør alt de kan for å stoppe den fra å bli mye, mye verre. Tydelig handling fra fagbevegelsen er det vi trenger for å møte fremtiden med håp.

;
Hei, jeg heter Frøya. Hva kan jeg hjelpe med?