Til hovedinnhold

Min kropp, min helse, mitt valg

(Foto: Illustrasjon/Mostphotos)

For noen går timen hos jordmor fort fra glede til bekymring. Men jeg er glad for at jeg selv får bestemme veien videre, skriver Marthe Drabløslid Hjelle i denne ukas hjertesak.

03.05.2021 av Marthe Drabløslid Hjelle
Sist oppdatert: 26.10.2021

Vi går gjennom noen papirer og prater litt før jeg legger meg ned til undersøkelse. Jeg kjenner gledestårene presser seg frem når jeg ser den lille i magen, den beveger seg og hjertet slår.

Alle som har vært gravide og medmor/far kjenner til dette. Endelig kan jeg slappe av og tenke at dette kommer til å gå bra. Jeg kjenner gleden. Etter noen minutter blir jordmoren stille før hun sier «Det er noe som ikke ser ut som det skal.» Mer informasjon gir hun ikke før hun får undersøke mer. Gledesboblen min sprekker! Hva kan det være, hva er galt?

Jeg får time på St. Olavs dagen etter og får en grundigere undersøkelse og tar prøver der. Jeg var på tidlig ultralyd, dessverre ble det ikke oppdaget noen avvik da. Jeg fikk også endelig termin på den ordinære ultralydtimen.

Nå når jeg skriver denne teksten er jeg 20+1 uker på vei. Jeg sitter i bilen min på vei til Trondheim og St. Olavs sykehus. I morgen får jeg svar på de siste prøvene, og teamet jeg har rundt meg kommer til å skaffe meg all den informasjonen de kan, om den lille i magen kan klare livet utenfor livmoren eller ikke. Så må jeg jeg bestemme veien videre.

Jeg sitter i denne situasjonen og er uendelig takknemlig for at jeg får være med å bestemme dette. Jeg får bestemme om jeg skal gå fullt 42 uker, og kanskje få et barn som kan dø når som helst, eller jeg kan få vite det nå og spare både meg og den lille denne smerten om det skulle være et ulevelig liv. Vi håper alle at alt ser bra ut og at den lille kan leve godt etter en operasjon.

Jeg tenker på at alle som er rundt meg og som vet om min situasjon krysser fingrene for at alt ser bra ut. Selv om vi har ulike meninger om hva som er «rett og galt» i denne situasjonen har jeg fått støtte i mine tanker.

En ting er jeg sikker på, og det er at jeg er mot innskrenking av abortloven. Det er min kropp, min psykiske helse, mitt liv og mitt barns liv. Uansett følgene.

;
Hei, jeg heter Frøya. Hva kan jeg hjelpe med?