Omstilt og sammenslått – men ikke nede for telling

Gode råd: For forbundssekretær Håvard Sivertsen i Fagforbundet Post og Finans har omstilling og nedbemanning stått på dagsorden siden midten av 90-tallet. Det viktigste for Sivertsen har vært å ivareta medlemmer som kom til å miste jobben. (Foto: Birgit Dannenberg, Fagforbundet)

Forbundssekretær Håvard Sivertsen har svart belte i omstilling. Da han startet i Posten var de 35 000 ansatte, nå er de nede i 9000. Han har fire gode råd til tillitsvalgte som skal ut i lignende prosesser.

14.04.2021 av Marianne Billing
Sist oppdatert: 22.04.2021

  1. Ha en strukturert plan.
  2. Ha tid nok til å gjennomføre.
  3. Gi folk valg.
  4. Forhandle i fredstid.

I januar 2020 ble Postkom en del av Fagforbundet og fikk navnet Fagforbundet Post og finans. Det er ikke den første sammenslåingen forbundssekretær Håvard Sivertsen har vært med på. Og det er langt fra den første omstillingen. Passende nok har den garvede tillitsvalgten havnet i omstillingsenheten i Fagforbundet.

Sivertsen begynte på forbundskontoret til Norsk Postorganisasjon i 1995. Den gang var det 2500 postkontor og to foreninger som organiserte de postansatte, en for postbudene og en for administrativt ansatte. I år 2000 ble de slått sammen til Postkom. Neste år vil det kun være fem postkontor igjen i hele Norge, alle i Oslo. For resten av landet er det post i butikk som gjelder.

Det høvles og høvles


Fagforbundet / Birgit Dannenberg

– Vi opplevde litt det som jeg tror mange nå opplever i kommuner og statlige sektorer. Hvert eneste år høvles det litt. Det er ikke målretta, men pengene forsvinner, og dermed må det bli mindre folk. De ble på en måte hakka av, med bittesmå stillinger. Samtidig var det klart at trafikken gikk nedover. Det ble mindre og mindre behov for folk, forteller Sivertsen.

Fagforeningas krav var at det skulle gjøres på en ordentlig måte.

– Vi kunne ikke leve med den situasjonen. Vi krevde det prosjektet som førte til at vi la ned 900 postkontor i 1996-97. Det forsvant 3500 arbeidsplasser i løpet av en treårsperiode, sier Sivertsen.

Dette var en del av moderniseringen av staten. NSB, Tele og Post ble hevet ut av statsforvaltningen og måtte begynne å drive butikk.

Omstillingsavtaleverk

– I tillegg fikk vi en tøff teknologisk bølge midt i trynet. Vi begynte å bruke andre måter å flytte penger på, og da ble det mye mindre behov for arbeidskraft, forteller Sivertsen.

Ansatte på postkontorene mistet jobben stykkevis og delt.

– Vi forlangte et strukturert prosjekt med en tidsplan. Vi hadde en plan for gjennomføring og løsninger for folk, med omstillingspakker og avtaler på hvordan det skulle velges. Det berømte omstillingsavtaleverket til Posten ble laget da, forteller Sivertsen.

– En av tingene vi lærte var at det vesentlige er å dyktiggjøre folk for noe annet som finnes.

Han mener det viktigste er å ha tid nok til å gjennomføre på en fornuftig måte.

– Man må ha en ordentlig plan. Men også tid nok til at folk får snudd hodet sitt slik at de begynner å handle sjøl. Og da må man ha en plan som innebærer at folk får noen valg. Det henger sammen. Det handler om tid og penger i potten. All omstilling er smertefull. Men omstilling du velger selv eller har egne valg i er mye bedre enn en omstilling du blir pålagt, fastslår Sivertsen.

Snakk med medlemmene

De første årene besto omstillingen stort sett i at man innførte stillingsstopp og flyttet folk inn til mere sentrale postkontor etter hvert som lokale ble lagt ned. Bare på Hamarøy var det f.eks. fem postkontor, hvor de fleste var åpne mellom ti og to. Etter omstillingen var kun kontoret ved ferjeleiet tilbake, med en åpningstid folk kunne rekke.

Sivertsen var rundt i hele landet og snakket med medlemmer. Mye ble løst med naturlig avgang, omstillingspakker, utdanningspakker og sluttvederlag.

– Jeg pleier å si at har du passert femti, bør du ikke ta omstillingspakke med mindre du vet hvor du skal. Og når vi kaller omstillingen i Posten for vellykket er det i det store bildet. For en god del mennesker har det ikke vært vellykket i det hele tatt, sier Sivertsen.

Selv om situasjonen til Posten var spesiell, er det mye som er likt for fagforeningene.

– Den lokale fagforeninga må ha en strukturert og planmessig analyse med utgangspunkt i hva som kommer til å skje med arbeidsplassene ute. Og da er det en god ide å snakke med folkene som jobber der. Fagfolk har ganske god greie på hva som skjer innenfor faget, sier Sivertsen.

Katastrofal tilnærming

Et eksempel han trekker fram er kunstig intelligens.

– Man må se på hva slags virkninger det vil få hos oss. Man må ta den analysen, tenke om man tror det kommer til å skje noe eller ikke. Også hvis man tror det – vil vi være med og påvirke hvordan det skal bli, eller ikke. Det spørsmålet er det altfor få som stiller seg. Mange vil helst at noen andre skal ta beslutningene, at ingenting skal forandre seg og at det skal ta så lang tid som mulig. Det er en katastrofal tilnærming, mener Sivertsen og ramser opp noen konsekvenser.

– Da har du ikke tid når ting begynner å skje, og du har ikke vært med på å påvirke hvordan det skal se ut etterpå. Man må være offensiv, gjøre egne analyser og involvere folk ute. For det er de som blir berørt. Og de må ha tid til å forberede seg. De må skjønne hva som foregår, hvorfor det forgår og hva det gjør med dem. Og hva vil de da. Disse spørsmålene bør stilles så tidlig som mulig, mener Siversten.

Hvis du må tenke på alt dette samtidig med at arbeidsgiver gir deg fjorten dager til å velge hvor du vil hen, da blir det kaos.

Forhandle mens alle er venner

– Men hvis du har hatt ett år på deg til å tenke, og det har vært diskusjoner på arbeidsplassen om økonomiske virkemidler, om utdanningsløp, andre arbeidsplasser i kommunen og NAV er orientert, da har du en helt annen prosess enn hvis det kommer et prosjekt styrt av en økonom og en ingeniør som forteller deg hvordan arbeidsplassen din kommer til å bli om fjorten dager, og det er det.

Han anbefaler sterkt å forhandle i fredstid, mens alle er venner. Etterpå blir det mye vanskeligere.

– Og mens det ennå er penger. Vi gikk inn mens Posten ennå hadde overskudd for å sikre at det skulle være nok penger til å betale for alle omstillingene. Hvis vi hadde ventet, hadde det vært tre måneders oppsigelse og ut. Det er ikke greit. Du må inn mens det ennå er noe å forhandle om, understreker Sivertsen.

For å oppsummere: Du må ha tid, du må ut der folk er, og du må ha en strategi.

– Og du må ha mål for hvordan skal det se ut etterpå, og hva som skal skje med dem som ikke skal være med videre, avslutter Sivertsen.


Jan Lillehamre, Fagforbundet

Tøff historie: I 1995 var det 2500 postkontor i Norge. I 1996-97 ble 900 postkontor lagt ned og 3500 arbeidsplasser forsvant. Til neste år, i 2022, vil det bare være igjen fem postkontor i hele Norge, alle i Oslo.

 

 

;