Hvordan unngå moralisme og dommedagspedagogikk?

Mona Nicolaysen, barnehagelærer, leder i Norsk Reggio Emilia nettverk og stipendiat ved USN, Institutt for estetiske fag (Foto: Privat)

Barnehagen skal bidra til at barna forstår at dagens handlinger har konsekvenser for fremtiden. Dette er et etisk aspekt som må ses i sammenheng med hva slags barndom vi ønsker at barna skal ha. Skal barn leve i et fremtids- eller samtidsperspektiv? spør barnehagelærer og leder i Norsk Reggio Emilia nettverk, Mona Nicolaysen.

14.12.2020 av Mona Nicolaysen, barnehagelærer, leder i Norsk Reggio Emilia nettverk og stipendiat ved USN, Institutt for estetiske fag.
Sist oppdatert: 19.01.2021

På slutten av 90-tallet jobbet jeg i en barnehage som lagde prim av restene av brunosten og vaffelrøre av melk som gikk ut på dato for så å tømme røra tilbake i kartongen og legge den i fryseren. Vi skar pølsene i små biter når vi skulle lage pizza fordi vi hadde erfart at det gikk færre pølser da enn om vi skulle skjære dem i skiver og legge utover. Og vi påstod nokså hardnakka at også skorper var mat. Var dette et uttrykk for bærekraftig utvikling? Ikke som jeg kan huske det i hvert fall. Det handlet vel mer om at barnehagen, da som nå, hadde begrensa ressurser å rutte med og måtte tenke rasjonelt og kreativt for å få endene til og møtes.  

Hvordan skjerme barn for dommedagspedagogikk?

Siden da har barnehagen fått ny rammeplan to ganger, og i den siste utgaven som kom i 2017, har bærekraftig utvikling kommet inn som en del av barnehagens verdigrunnlag. Bærekraftig utvikling skal altså være en verdi som legges til grunn for alt arbeid i barnehagen. Men hvordan gjør man det? Hvilke handlinger vil føre til at mennesker som lever i dag får dekket sine behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners mulighet til å få dekket sine? Handler det bare om å utnytte ressursene på best mulig måte, ikke kaste søppel i naturen og være nøye med å sortere avfallet sitt? Og ikke minst, på hvilken måte skal de ansatte i barnehagen få til arbeidet med bærekraftig utvikling i praktisk pedagogikk uten at det blir en bør som blir for tung å bære for 3-åringen eller 5-åringen? Rammeplanen sier tydelig at barnehagen skal bidra til at barna kan forstå at dagens handlinger har konsekvenser for fremtiden. Dette er et etisk aspekt som må ses i sammenheng med hva slags barndom vi ønsker at barna skal ha. Skal barn leve i et framtids- eller samtidsperspektiv? Svaret er trolig begge deler, men hvordan gjør vi det sånn at barna ikke tynges av moralisme og dommedagspedagogikk? 

En selvfølgelighet

Vi kan gjøre mye praktisk i hverdagen som på sikt blir automatiserte handlinger. Sætra barnehage i Trondheim hadde en fin måte å si det på: Det må være like selvfølgelig å sortere avfall som det er å pusse tenner! Samtidig handler barnehagens indre liv om så mye mer enn å sortere plast, redusere forbruk, spise mindre kjøtt og kompostere matavfall. Barnehagen er en pedagogisk virksomhet som skal ivareta helhetlige perspektiver på omsorg, lek, læring og danning, på en slik måte at barn har en egen opplevelse av at dette skjer på en god måte for dem. Hvordan skaper vi en barnehage der barn har en opplevelse av å leve bærekraftige liv? 

  • Bærekraftig omsorg: For seg selv, for hverandre og for omgivelsene man lever i? 
  • Bærekraftig lek: Ta vare på barnas egeninitierte lek og samtidig motvirke utenforskap? 
  • Bærekraftig læring: Medvirkning, utforskning og dypere forståelser av sammenhenger? 
  • Bærekraftig danning: Fremtidens borgere, som har det i sin væremåte å ta vare på seg selv og andre, på en sånn måte at det ikke går ut over fremtidige generasjoners mulighet til å få dekket sine behov? 

Det klatrende mennesker

Tid er en faktor, og tid er noe vi voksne ofte disponerer på vegne av barn, enten det er i familie- eller barnehagesammenheng. Barn er prisgitt våre prioriteringer og våre velmente valg. Mange av prosessene barn er opptatt av og lever med tar tid. Prosesser som krever fordypning for å oppleves som meningsfylte for dem som holder på med det. Det tar tid å bli kjent med andre, utvikle felles lekespråk og tåle hverandres ulikheter. Det tar tid å så et frø, vanne og stelle med det, se det vokse og bli til en plante som man kan høste av. Det tar tid å følge maurens vandring mellom tue og skog, i hvert fall hvis man skal gjøre det i et årstidsperspektiv. For hva gjør mauren egentlig når det er vinter?  

Barn opplever stadig at leken og utforskningen avbrytes fordi vi voksne mener de må gjøre ting som er viktigere. Hvor ofte stopper vi for eksempel opp når barn klemmer et tre eller klatrer i det, og spør oss selv: Hva tenker barn om trær? Hva kan trær være for barn? Hvordan finner de omsorg for trær? Hvor ofte studerer vi hvordan klatring skjer? Hva skaper et godt klatretre? Er det treet i seg selv, eller er det et samspill mellom barnet som klatrer og treet det klatres i? Ofte blir voksne opptatt av å lære bort navn på trær eller lage regler for om det er lov å klatre der eller ikke, i stedet for å være nysgjerrig på det å være et klatrende menneske. Hva er klatring godt for? Hva trenger vi klatringen til? Og hva trenger vi trærne til? 

Naturen - vår nærmeste allierte

Naturen er vår nærmeste allierte når vi snakker om bærekraftig utvikling. Vi kan ikke eksistere uten natur. Bare det å tenke på skogen som verdens lunger gir noen perspektiver som kan ta pusten fra en. Så hvilke valg kan vi ta i hverdagen som tar vare på mennesker, men også dyr, fugler, fisk og alt annet som lever på kloden? Kan vi for eksempel bringe inn begreper som sirkulær tenkning, altså en form for økologisk tenkning i alt vi gjør? På mange måter handler det om en form for nøysomhet som eksemplet med rester av brunost som blir til prim. Norge er et av verdens rikeste land. Det betyr at vi kan tillate oss å kaste ting som mennesker i fattigere land ikke ville kaste. Skorper for eksempel. Er det mer etisk å kaste skorper fordi man har råd til å bare spise innmaten i brødet, eller fordi man komposterer dem sånn at de blir til ny jord? Dette er ikke ment som moralisering eller som argument for å presse barn til å spise skorper. Det er ment som et eksempel på hva rikdommen vår gjør med vårt syn på hva som er verdt å ta vare på, bruke opp, gjenbruke før vi kaster og kjøper nytt. 

Og dette leder videre til et viktig spørsmål. Hva fyller vi barnehagene med? Hvordan kan vi øke materialbevisstheten vår? Skal vi bruke fleece- eller ulltepper? Fleecetepper er billige, men de slipper også fra seg ørsmå plastpartikler i daglig bruk og når de vaskes. Mikroplast som forsvinner ut i naturen og gjør levekårene for fisk og andre havskapninger vanskeligere. Hvis barnehagen skal sørge for at barn som lever i dag får dekket sine behov, uten å ødelegge for fremtidige generasjoners mulighet for å få dekket sine, vil ikke det måtte bety at vi også må ta vare på fisken? Kan vi velge materialer som på en eller annen måte finner sin plass i et kretsløp og som ikke er skadelig for naturen?  

Hva kan man gjøre? 

  • Redusere bruken av plast generelt og unngå mikroplast (glitter, fleecetepper, kostymer av polyester og liknende materialer).  
  • Velge materialer som kan finne sin plass i et kretsløp når det er brukt opp i barnehagen (leire kan graves ned, plastelina er restavfall).  
  • Gjenbruk er populært, men hvis vi limer ulike materialer sammen så risikerer vi at de går fra å være resirkulerbare til å bli restavfall. Refleksjon: Hvordan kan forgjengelighet og prosess få en større verdi? Kan en tegning som skylles bort av bølgene på en strand ha verdi? Kan et mønster av pinner, kongler og blader være en gave til skogen eller må vi lime det fast til en flat stein for at det skal få verdi? Kan gamle kaffekjeler og serveringsbrett erstatte de man kan kjøpe i plast? Hva kan gamle autentiske ting bidra med som kjøpeting ikke kan?  
  • Kompostere matavfall til bruk i egen kjøkkenhage. Dette gir innblikk i naturens økologi og blir et sirkulært system i barnehagen. Refleksjon: Vi lever i et overflodssamfunn og kaster mat som er spiselig. Hvordan ville dette sett ut i en annen del av verden? Hvordan skaper vi etiske praksiser i et samfunn der vi har råd til å kaste mat som ville blitt spist andre steder i verden? 
  • Prosess eller produkt. Refleksjon: Når har et pedagogisk arbeid verdi? Når barnet kan ta det med seg hjem eller når det virker i barnets hjerte, kropp og hode?  

Undring og lek

Det pedagogiske arbeidet skal ta utgangspunkt i det ungene er interessert i og opptatt av. I barnehagens uteliv finnes det mange innganger til små og store prosjekter som kan skape sterke forbindelser mellom barn, natur og pedagogikk. Vær og vind, årets syklus og alt som lever innenfor og utenfor gjerdene i barnehagen inviterer daglig til utforskning. Hvem har ikke sett hvordan ungene trekkes mot vannpytter eller små bekker etter et regnskyll eller hvordan de løfter på steinene for å se hvem som lever under dem. Det er ikke nødvendigvis leketøy som skaper det største engasjementet. Det kan like gjerne være undringen over hva livet på kloden egentlig innebærer i stort og smått. 

For mange barn er våren til stor inspirasjon. Edderkopper kommer fram fra sine skjulesteder, fluene begynner å surre i vinduskarmen og meitemarkene våkner fra dvalen og fortsetter arbeidet med å omdanne dødt plantemateriale til fruktbar jord. Hva betyr småkryp for barn og hva betyr småkryp for kloden? Hvordan kan barns relasjon til småkryp styrke vår bevissthet rundt bærekraftig utvikling og skape en mer bærekraftig pedagogikk? Hvilke materialer kan fange småkrypenes identitet sånn at man med utgangspunkt i barns medvirkning og utforskning kan fordype barns opplevelse og forståelse av disse artene som myldrer rundt oss? 

I lang tid har vi levd på måter som legger press på klodens tåleevne. FN sine rapporter om klima, miljø og natur viser oss at vi på en eller annen måte må finne løsninger sammen for at barna som vokser opp i dag og i fremtiden, skal kunne oppleve en verden med rikt biologisk mangfold, ren natur og et klima som er levelig for alle. Vår utfordring som voksne, handler om å ta stilling til vår rolle i dette. Jobber vi med bærekraftig utvikling i håp om å oppdra barna til å tak i noe vi selv vegrer oss for å gjøre noe med, eller velger vi å utforske potensialet i bærekraftbegrepet for å se hvilke forventninger til endringer som kan ligge innbakt i et slikt fokus?  


Privat

9. mars arrangeres Barnehagedagen 2021 og temaet er klima og miljø. I den forbindelse har arrangørene FUB, Fagforbundet og Utdanningsforbundet fått relevante fagpersoner til å skrive en tekst som omhandler årets tema. Mona Nicolaysen (bildet) er barnehagelærer, leder i Norsk Reggio Emilia nettverk og stipendiat ved USN, Institutt for estetiske fag.