Fagforbundet.no

Logg inn
A A A Presse Om Fagforbundet

Det smaker av hykleri

Gwyn Lewis, senior planning partnership and advocacy coordinator i UNRWA ga Fagforbundets Palestina-ambassadører fakta om konsekvensene av reduksjonene i donasjonene til UNRWA. (Foto: Ingunn Eriksen)

Dagens regjering påstår at flyktninger helst bør få hjelp «der de er», men kutter støtten til organisasjonen som har ansvar for palestinske flyktninger i Jordan, Syria, Libanon og Palestina. Det smaker av hykleri.

Fagforbundet hjelper deg Bli medlem i Fagforbundet!

Uken etter at delegasjonen fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp reiste hjem fra Beirut, fikk landet et nytt statsoverhode etter å ha vært uten president i to år. Libanon er et nokså innviklet samfunn styrt av en kunstig sammensydd politisk avtale om maktfordeling mellom de tre store religiøse gruppene i landet – kristne, sunni- og shia-muslimer. Nødvendige kompromisser tar ofte tid.

Den kompliserte politiske situasjonen i landet har sine røtter i den første verdenskrigen, kolonitiden og konflikten med nabolandet lengre sør. Libanon har hatt en betydelig palestinsk tilstedeværelse siden nesten en million palestinere ble tvunget til å rømme nordover da staten Israel ble opprettet i 1948, noe den israelske akademikeren Ilan Pappé kaller for den etniske rensingen av Palestina.

I 2016 er Libanon landet som har flest flyktninger per innbygger i hele verden. I et område på størrelse med Rogaland fylke utgjør folk på flukt nesten en tredel av totalt seks millioner innbyggere. Over en million av de nye flyktningene har flyktet fra Syria etter at krigen brøt ut i 2011, og før Libanons sosialminister stengte grensen med en forklaring om at landet var på randen av politisk og økonomisk kollaps.

70 prosent av syriske flyktninger lever under den nasjonale fattigdomsgrensen, og halvparten lever på mindre enn beløpet som anses som nødvendig for å overleve. Blant de nyankomne krigsofrene finner vi flere titusenvis av de mange hundre tusen palestinere som har bodd i Syria helt siden forfedrene ble tvunget på flukt fra sitt hjemland av den israelske krigsmaskinen.

Etter å ha bodd i Syria i flere generasjoner, var mange av palestinerne godt integrert, klarte seg bra og stilte ganske likt med lokalbefolkningen når det gjaldt økonomiske og sosiale rettigheter – selv om de ikke hadde fullverdige politiske og sivile vilkår.

Rettighetene forsvant da de på nytt måtte flykte og krysset grensen til Libanon. Der blir de behandlet på lik linje med andre palestinere som har bodd i Libanons flyktningleir i snart sytti år. Libanon er ikke Syria. Den sekteriske maktbalansen i Libanon skal opprettholdes for enhver pris, og det går utover de nyankomne og gamle palestinerne.

Levekårssituasjonen for palestinske flyktninger i Libanon er vanskelig. De utsettes for diskriminering, særlig på arbeids- og eiendomsmarkedet. De sliter med tilgang til offentlige skoler og helsetjenester, har ingen stemmerett, ingen rett til å eie eiendom, ingen rett til statsborgerskap og er utestengt fra mange yrker.

De hører ikke hjemme under mandatet til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), men skal ivaretas av FN-organisasjonen UNRWA, som ble opprettet i 1949, før flyktningkonvensjonen og statuttene til UNHCR ble skrevet.

UNRWA får ikke regulære bevilgninger gjennom FN og er avhengig av årlige bevilgninger fra såkalte giverland. UNRWA skulle opprinnelig være en midlertidig løsning, men nå – snart sytti år senere – er palestinerne fortsatt i flyktningleirene og totalt avhengige av internasjonal velvilje for å overleve.

Med den nye bølgen av flyktninger er et begrenset offentlig tjenestetilbud i Libanon under stort press, og enda verre blir det når det internasjonale samfunnet svikter. Reduksjonen i den internasjonale bistanden til Libanon i løpet av 2015 har ført til at hjelpeorganisasjoner har sett seg nødt til å kutte ned på hjelpearbeidet, og UNRWA er i en særskilt vanskelig situasjon.

Gwyn Lewis er opprinnelig fra Dublin og representant for UNRWA i Libanon. Hun har nylig overtatt rollen etter flere år i Gaza og på Vestbredden og innrømmer at hun var sjokkert over forholdene for palestinske flyktninger i Libanon.

Mens vi sitter på kontoret hennes, bak sikkerhetsmurene på UNWRAs hovedkontor i Beirut, er hun åpen og ærlig om bekymringene for fremtiden. UNRWA står overfor enorme utfordringer når det gjelder å dekke palestinske flyktningers grunnleggende behov. Hun maler et nokså dystert bilde av virkeligheten. Vi ser tårer i øynene hennes når hun forteller at organisasjonens økonomiske krise går utover tjenestene til barn og familier.

Ansatte sies opp, familier får ikke hjelp nok til å få endene til å møtes, og viktige tjenester som helseprogrammer, nødhjelp, sosial­tjenester og sanitære forhold i de 12 UNRWA-leirene, er i ferd med å kollapse. Færre lærere betyr stadig større skoleklasser og et dårligere undervisningstilbud. Renovasjonssystemet i leirene fungerer dårlig, med søppelbiler som ikke lar seg reparere og ingen midler til å erstatte dem. Helsefaren øker nesten daglig.

Det har i lang tid vært godt dokumentert at UNRWA er i alvorlig finansiell krise på grunn av manglende bevilgninger. Det skjer i en periode da organisasjonens ansvar for palestinske flyktninger har blitt stadig mer krevende. Situasjonen til palestinere i Libanon var akutt fra før. Nå er det blitt verre.

UNRWAs generalkommisjonær, Pierre Krähenbühl, har kalt situasjonen for deres mest alvorlige krise noensinne. Norge har tidligere vært en av UNWRAs viktigste samarbeidspartnere og har hatt en fremtredende rolle blant giverlandene. Situasjonen ble endret med den nye Høyre- og FrP-regjeringen. I statsbudsjettet for 2016 er den norske bevilgningen til UNRWA redusert med hele 25 millioner.

Mens dagens regjering påstår at flyktninger helst bør få hjelp «der de er», kutter de støtten til organisasjonen som har ansvar for palestinske flyktninger i Jordan, Syria, Libanon og Palestina. Det smaker av hykleri. Det gir oss enda en grunn til å jobbe for et regjeringsskifte i Norge i 2017. Vårt bidrag til palestinernes sak kan være å sørge for en ny norsk regjering som står for fellesskapets verdier og solidaritet – både nasjonalt og internasjonalt.