Fagforbundet.no

Logg inn
A A A Presse Om Fagforbundet

Moduler

De nye koloni­maktene er store selskaper

Markedets lange arm: De multinasjonale selskapene utnytter smutthullene i lovene til egen fordel samtidig som de arbeider for å innskrenke rettighetene til arbeidstakere og forbrukere. Korrupte og feige politikere verden over har hjulpet dem fram. (Foto: Illustrasjon Fagforbundet)

Den største trusselen mot samfunnet er ikke vanlige forbrytere. Det er de multinasjonale selskapene, skriver Mette Nord og Anne-Grethe Krogh i en kronikk i Klassekampen 13. september.

Fagforbundet hjelper deg Bli medlem i Fagforbundet!

De nye kolonimaktene

En fagbok om strukturelle ulikheter når det gjelder påtale- og rettspraksis har den talende tittelen: «De rike blir rikere, og de fattige blir fengslet» (1). Ulikhet for loven er på ingen måte en nyhet, men i løpet av de siste 30 årene har denne ulikheten blitt så markant at den ikke lenger kan skjules. Vi tror at protestvalgene i Europa og forakt mot elitene også skyldes at folk mister tillit til institusjoner som politi og rettsvesen på grunn av ulik håndtering av de privilegertes kriminalitet sammenlignet med kriminalitet begått av lavere sosiale klasser. De privilegerte slipper unna rettsforfølgelse og straff.

Økonomisk kriminalitet kan begås tilnærmet risikofritt sammenlignet med tradisjonelle kriminalitetsformer. Veksten i, og utbredelsen av de multinasjonale selskapene har forsterket denne realiteten. Disse gigantenes ignorering av samfunnsansvar er uten sidestykke. Vi skiller mellom illegale handlinger og uetisk legale handlinger, men dette skillet er hårfint og begge typer handlinger er gjensidig forsterkende. Når det spekuleres aktivt i å finne smutthull i loven, og kynisk bruke handlingsrommet som skapes i den tiden det tar lovgiverne å tette smutthullene, er det legitimt å offentliggjøre hvem som både utfører og tilrettelegger for grovt uetiske og samfunnsskadelige handlinger. Da kan forbrukerne endelig få frihet til å velge bort både illegale og uetiske virksomheter.

Denne utviklingen har grobunn i Milton Friedmans teser, den amerikanske økonomen som var Thatchers og Reagans forbilde og inspirator. Hans tanker om samfunnsansvar var som følger: «There is but one ‘social responsibility’ for corporate executives, Friedman believes: they must make as much money as possible for their shareholders. This is a moral imperative. Executives who choose social and environmental goals over profits – who try to act morally – are, in fact, immoral (2).»

Vi vil underbygge vår påstand videre - med følgende fakta:

  • Flertallet av de 100 største økonomiene i verden er ikke stater. 69 av dem er multinasjonale selskaper (worldbank.org). For fire år siden var antallet 50. Vi er dermed vitne til en sterk økning i multinasjonale selskapers makt – både økonomisk og politisk. Stater som legger begrensninger på multinasjonale selskapers handlefrihet som følge av demokratiske vedtak eller på grunn av regjeringsskifter, må regne med langvarige og kostbare søksmål.

  • Av forskning på kriminalitet verden over, utgjør forskning på økonomisk kriminalitet bare 5 prosent. Forskning på den kriminaliteten som multinasjonale selskaper begår, utgjør bare 1 prosent (3).

  • Multinasjonale selskaper unndrar seg skatt til en verdi av 500 milliarder dollar årlig (Tax Justice).

  • Apples ni toppledere mottok til sammen like mye i lønn og bonuser som 90 000 kinesiske fabrikkarbeidere samlet fikk utbetalt i lønn i 2012. Fabrikkarbeiderne det gjelder produserte alle Apple-produkter (3).

Det er sterke interesser som tjener på å opprettholde illusjonen om at tradisjonell kriminalitet er den største trusselen mot samfunn og innbyggere. Selskaper betegnes gjerne, i lovens forstand, som juridiske personer. Først etablerte selskapene, med de multinasjonale selskapene i spissen, strukturer som begrenser selskapenes ansvar rettslig. Dette betegnes i faglitteraturen som selskapssløret. Deretter begynte jobben med å tilegne seg de samme menneskerettighetene som fysiske personer innehar. Dette gjelder vern mot dobbeltstraff, selvinkrimineringsvern, religionsfrihet og politisk frihet. De to sistnevnte fordi private sykehus og apotek i USA mente seg berettiget til å nekte abortinngrep og salg av prevensjonsmidler. Selskapers politiske frihet ble begrunnet i selskapenes ønske om aktivt å delta i valgkampanjer, og dermed kunne gi aktiv støtte til sine kandidater. Høyesterett i USA har bevilget selskaper disse rettighetene.

Etter å ha nedkjempet fagbevegelsen i mange land, tar nå disse multinasjonale selskapene nye skritt for å fjerne resterende kollektive rettigheter. I både arbeidskontrakter og i kjøpskontrakter og kjøpsbetingelser forutsetter nå stadig flere selskaper at arbeidstakere og forbrukere fraskriver seg muligheten til å ta rettslige skritt i tilfelle kontraktsbrudd. Ikke nok med det, stadig flere selskaper innlemmer i arbeidskontrakter og kjøpsbetingelser at arbeidstakere og forbrukere må frasi seg retten til gruppesøksmål. Dette har det amerikanske rettssystemet akseptert. I stedet forpliktes man til mekling, hvor man stiller alene mot en motpart som er alt annet enn likeverdig. Å knuse fagbevegelsen er ikke nok, man skal også forhindre enhver mulighet til kollektive reaksjoner mot disse store gigantene. Economic Policy Institute i USA kaller denne trenden for en meklingsepidemi.

Stater og politikere underbyr hverandre for å lokke til seg multinasjonale selskaper. Skattekonkurransen har for eksempel ført til at Amazon betaler 0,5 prosent skatt i Storbritannia, ifølge det britiske fagforbundet GMB. Lokale bokhandlere betaler 20 prosent i skatt, og det blir selvsagt stadig færre av dem. Britisk fagbevegelse har tatt kampen opp mot slike selskaper som i tillegg ansetter folk på nulltimers-kontrakter og tilbyr arbeidsvilkår som gjør folk fysisk og mentalt syke (GMB.org.uk). Samme type strukturer er i spill i Norge.

De multinasjonale selskapenes politiske og økonomiske kolonisering har møtt lite motstand. Korrupte og feige politikere verden over har hjulpet dem fram. Et gryende internasjonalt samarbeid om strengere skatteregulering har vokst fram, men selskapene finner nye smutthull for å hente inn det «tapet» noen få – for dem - ekstra skattekroner representerer.

Ironisk nok er essensen i denne kronikken at selskaper som først har jobbet for å frata enkeltindivider den menneskerettigheten det er å fritt kunne organisere seg (artikkel 11 i EMK), deretter påberoper seg nettopp enkeltindividers menneskerettigheter. Those who act immoral, are in fact immoral.

Referanser:

(1) Reiman, J. og Leighton, P. (2016): The rich get richer and the poor get prison. Routledge London and New York.

(2) Bakan, J. (2004): The Corporation. The pathological pursuit of profit and power. Free Press, New York. Side 34.

(3) Barak, Gregg (2016): Multinational Corporate Crime: An Undeveloped Area of Criminological Inquiry. Journal of Sociology&Criminology, 4 (2) Dec 2016.