Fagforbundet.no

Logg inn
A A A Presse Om Fagforbundet

Moduler

De ubrukte muligheters land

Asbjørn Wahl, daglig leder, For Velferdsstaten.

Det trengs en omfattende mobilisering nedenfra for å sikre fram­tidas velferdsmodell. I et kriserammet Europa inntar Norge, med sin omfattende oljeøkonomi, en privilegert stilling. Med overskudd på statsbudsjettet er mulighetene for å utvikle et politisk alternativ gode.

Fagforbundet hjelper deg Bli medlem i Fagforbundet!

Spørsmålet er om vi har sosiale og politiske krefter med styrke og vilje nok til å utnytte disse mulighetene. Det vil kreve en politikk som tøyler de kreftene som skapte krisa, som fremmer og utdyper demokratiet gjennom konkrete reformer og som bygger strukturelle barrierer mot markedsmakt og finans­spekulasjon. Fagbevegelsens rolle blir avgjørende.

En egenskap ved den økonomiske utviklingen som førte til krisa, var en enorm vekst av finanskapitalen - på desperat jakt etter profitable investeringer. I en kriserammet realøkonomi med fallende avkastning fantes ikke lenger realverdier som var attraktive nok å investere i. Dette bidro sterkt til utviklingen av finansbobler og utløsningen av finanskrisa i 2008.

Jakten på profitable investeringer førte i sin tur til et enormt press for å trekke stadig større områder av økonomien og all samfunnsmessig virksomhet inn i markedet. Slik har presset for å åpne stadig større deler av offentlig virksomhet for privat kapital, økt dramatisk. Det har ført finanskapitalen inn i sentrale velferdstjenester i land etter land, også i Norge. Rene investeringsselskaper, mange av dem registrert i skatteparadis, er derfor i økende grad å finne som eiere i barnehager og sykehjem.

Det som gjør velferdstjenestene så attraktive som investeringsområder for finanskapitalen, er nettopp at de er offentlig finansierte. Det gir nærmest risikofrie investeringer og en sikker avkastning. Der myndighetene åpner for slike løsninger, ser vi derfor at finansielle investorer raskt innfinner seg og utnytter situasjonen så langt det lar seg gjøre. De registrerer seg i skatteparadis for å slippe skatt, og de tar verdier ut av virksomhetene på mange andre måter enn direkte utbytte fra virksom­hetene (de fleste gjør faktisk et stort poeng av at de ikke tar utbytte - en meningsløs retorikk så lenge de tar ut verdiene på andre måter). De driver strategisk selskapsstrukturering for å tilsløre pengestrømmene, og de bygger opp verdier med offentlig støtte for så å realisere disse når selskapene selges.

Den rødgrønne regjeringas barnehageløft la landet fullstendig åpent for slike investorer. Store kommersielle selskaper har dermed fått en sterk posisjon i barnehagesektoren. Sammen med regjeringas åpning for kommersielle aktører også i det kommende omsorgsløftet, og innen samhandlingsreformen i helsevesenet, utgjør dette den mest omfattende kommersialiseringen innen den norske velferdsstaten noen gang.

Dette står i grell kontrast til regjeringas egne proklamasjoner (Soria Moria I og II). Der understrekes det jo at «regjeringa er imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som helse, utdanning og omsorg».

Investorene og arbeidsgiverne har selvfølgelig benyttet de muligheter som er skapt ved at disse velferdsområdene er blitt åpnet for kommersielle interesser. Private Barnehagers Landsforbund har blitt en aggressiv aktør på dette området. NHO Service, som organiserer svært mange av de aktørene som jakter på profitt innen velferdstjenestene, har gått på offensiven. Bak står hele NHOs apparat, som på sine to siste årskonferanser har gjort de kommersielles interesser innen den offentlige velferden til hovedtema, eller for å sitere NHO-sjefen John G. Bernander fra siste konferanse: «400 milliarder kroner, er det et marked dere, som representerer våre medlemmer, har lyst på? You bet.»

Resultatene av en slik utvikling har vi fått både illustrert og dokumentert gjennom året som har gått. Adecco-skandalen her i landet, og den enda ferskere Carema-skandalen i Sverige, har vist hvordan jakten på høyest mulig profitt har ført til omfattende sosial dumping, omsorgssvikt og en lang rekke brudd på lover og regelverk. Om ikke det var nok, har Nordens mest omfattende forskningsrapporter om effektene av privatisering og konkurranseutsetting i Sverige (Studieförbundet Näringsliv och Samhälle: «Konkurrensens konsekvenser. Vad händer med svensk välfärd») og Danmark (Anvendt Kommunalforskning: «Effekter ved udlicitering af offentlige opgaver») dokumentert at de kommersielles inntog i velferden ikke gir noen gevinst - verken for brukerne eller de ansatte.

At markedsliberale reformer også dominerer innen en rekke andre områder av det offentlige - sykehusene, universitetene, skolen, Nav, Skatteetaten og så videre - gjør ikke saken bedre. New Public Management er riktignok blitt unevnelig hos den politiske eliten, men de markedsrettede reformene denne «læren» representerer er i full vigør i store deler av det offentlige Norge. Lean Production-metodene fra de japanske Toyota-fabrikkene er for tida «in» hos store deler av statsbyråkratiet. Et worst case scenario i denne situasjonen blir å gå inn i valgkampen i 2013 med fortsatt sykehuskrise, Nav-krise og en eventuell ny samhandlingskrise - med de ansatte som stadig mer frustrerte objekter. Resultatet er ikke vanskelig å forutse.

Det finnes imidlertid alternativer til denne utviklingen. Det finnes modeller for hvordan vi kan ta tjenestene tilbake til offentlig egenregi. Det finnes konkrete forslag til hvordan vi kan gjen­erobre full offentlig kontroll og eierskap til barne­hagesektoren. Det finnes forslag til hvordan helsevesenet kan organiseres, bygd på erfaringer fra andre land (ikke minst den heloffentlige og vellykkede skotske modellen).

Det finnes forslag til hvordan man kan mobilisere de ansatte, brukerne og lokalbefolkningen til demokratiske og brukerorienterte tjenester i kommunene. Det mangler ikke på forslag til grunnleggende grep for fram­tidas velferdsmodell og et brudd med den markedsliberale utviklingen. Det vi trenger, er en omfattende mobilisering nedenfra for å presse gjennom slike reformer. En ting er sikkert: Venstresida vinner ikke valget i 2013 kun med et budskap om at alternativet er verre.